Du er her:

Den store linesaken

Utlånt fra Nordlandsmuseet, Bodø - Klikk for stort bilde

I denne nye smakebiten fra Nordlands historie kan vi lese om den bitre konflikten mellom juksafiskere og linefiskere på Lofothavet på slutten av 1700-tallet. Striden omfattet også det dansk-norske embetsverket som lenge vernet om juksafisket, eller ”djups-agnsfisket” som er den opprinnelige betegnelsen. Streng lovanvendelse og folkelig motstand kan være stikkord for denne konflikten. Hvordan det endte? Det kan du lese om her.

Utlånt fra Nordlandsmuseet, Bodø - Klikk for stort bilde

Tidlig i mars 1772 kom fogd Truls Krog til Vågan for å holde det sedvanlige tingmøtet under lofotfisket. Han hadde med seg et nytt, omfattende regelverk for fiskeriet fra den nye amtmannen Joachim Knagenhjelm. Forordningen, som stadfestet forbud mot ulovlige redskaper, skulle leses opp for fiskerallmuen. Fogden sørget for at dette ble kunngjort med plakater på rorbuveggene i været.

Blant fiskerbøndene hadde det i lang tid vært stor motstand mot at line eller garn skulle brukes i torskefiskeriene. Den menige fisker hadde ikke råd til slike redskaper. Han fisket med ”djupsagn” eller juksa, et håndsnøre med en enkel krok eller et par kroker, og søkke. Motstanden mot de nye redskapene var begrunnet i en forestilling om at slike redskaper skremte fisken, og at juksafiskerne dermed fikk dårlige fangster. Myndighetene hadde i over hundre år støttet opp om denne motstanden ved å utstede reguleringer og forbud. I oppgangstida på 1750-tallet hadde flere fiskere likevel begynt å bruke line, og amtmannen syntes det var nødvendig å stramme opp reglene.

Fiskerne ville imidlertid selv bestemme ut fra lokale forhold hvilke redskaper de skulle bruke. Fogden gjorde sitt beste for å dempe konflikten ved å bistå med lokale bestemmelser. Men han var usikker. Selv myndighetene i København nølte, og beordret amtmannen til å gjennomføre en detaljert kartlegging overalt i Nordland om hvor og når ulike redskaper kunne brukes. Men amtmannen var steil, og den nye sorenskriveren i Lofoten og Vesterålen, Theodor Zeigler, var nøyere med å håndheve loven enn sin forgjenger. Forbudslinja ble opprettholdt. Scenen var gjort klar for alvorlige konfrontasjoner.[2]

Da den nye forordningen skulle kunngjøres på tinget, uteble fiskerne. De valgte heller å dra på havet. Et nytt møte ble innkalt et par dager seinere, og da møtte det så vidt mange nok mennesker til at tinget kunne bli satt.[3] Fiskernes opptreden varslet en mer offensiv, organisert og åpen motstand mot reguleringene. Siste delen av 1700-tallet var en oppgangstid i skreifiskeriet, og etter hvert så flere fiskere seg tjent med å investere i dyrere og mer effektive redskaper.[4] Fiskernes motstand skulle ende i en nesten fullstendig avvikling av reguleringsbestemmelsene. Men først var det år med drama og spenning, særlig knyttet til det som har blitt kalt Den store linesaken.

Etter to år med feilslått juksafiske tok fiskerne linene med til Lofoten i 1774 – til tross for forbudet. Omtrent 150 båter brukte line på Hølla, havstykket mellom Vågan og Skrova. Fiskere fra Helgeland og Vesterålen var spesielt aktive med liner. Skipper Søren Schielderup på Melbu og lensmann Anders Benjaminsen i Vågan fjerding stod fram som ledende skikkelser. Væreieren i Kabelvåg truet fiskere som ikke brukte line, med utkastelse fra rorbuene. Juksafiskerne ble frontet av lensmann Johan Knibant i Steigen og seks andre høvedsmenn fra Nord-Salten. Konfrontasjonene skapte mer bråk, og fogd Heide i Salten mente det burde være en inspektør og betjenter i værene.[5]

Myndighetenes reaksjon var streng. I mars 1776 ble 145 høvedsmenn som hadde drevet linefiske, straffet med store bøter. Lensmannen i Vågan ble dømt til festningsarbeid i Trondheim. Men fiskerne godtok ikke straffen. Sommeren 1776 skal to vesterålinger ha tatt veien til København med et klageskriv. De fikk audiens hos arveprinsen, og han viste forståelse for bruk av line på Lofothavet. Seinere dro et sendelag fra Helgeland i samme ærend. Saken ble anket og verserte i rettssystemet i ti år fram til 1784. Da ble samtlige tiltalte fiskere frifunnet.

Med dette var skansen forsert. Reglene forvitret fram til en helt ny lov om fiskeriet, Lofotloven, ble vedtatt i 1816. Etter denne loven kunne line brukes overalt under hele lofotfisket, og garn fikk også sitt gjennombrudd på Lofothavet.[6]

 


1. (tittel: Den store linesaken) Kiil, Alf. Litt om Lofotfisket i eldre tid, i Thorsvik, E. Ut mot hav. Fiskerihistorie for Nordland. Bodø 1977, s. 28–34; Bottolfsen, Øystein. Lofoten og Vesterålens historie 1700-1837. Kommunene i Lofoten og Vesterålen 1995, s. 205–221.
2. Hoff, Ludvig. Garn og line. Striden om disse redskapene i Nordland i det 17. og 18. århundre. Spesialoppgave til lektoreksamen, Universitetet i Oslo. 1950 s. 59f; Nordlands Amtsarkiv i Kiil PA Boks 82 legg 83, Boks 122 legg 253.
3. Statsarkivet i Trondheim. Alf Kiils privatarkiv (PA), boks 82 utkast til artikkel om striden om fiskeredskapene.
4. Fosen, Anders Bjarne. Bergen bys historie bd. 2. 1979 s. 597; Solhaug, Trygve. De norske fiskeriers historie 1815–1880 1976 s. 87.
5. Fogd Heide til Justitsråd Christian Martfelt 2.4.1774. Nasjonalbiblioteket Ms.fol.2058X4; Kiil PA Boks 82 legg 79 og 83.
6. Solhaug 1976 s. 82.

 

Fant du det du lette etter?