Landstrykere

Knut Hamsun

Utdrag kap. VII-VIII



Om dette sildsteng ble det talt og skrevet endel, det var forsynets vilje, det var et himmelbrev og et eventyr.

 

Den pokkers Joakim hadde jo øynene med seg og var dessuten nu for tiden ene og alene opptatt av noten, da de fór forbi Hommelviken på hjemveien så han fugl og sjøsprøyten av et par hvaler som stevner mot land. Joakim hadde vært på sildnot året før og kjente tegnet, han ropte til Karolus om å stoppe en hal! Karolus var i begynnelsen uvillig, han hastet hjem til Ane Maria; men hvalbruk og fugl er jo enhver nordlending interessert i. Karolus gav efter. De rådslo et minutt, her måtte handles fort. Hvorledes de fikk fatt i en færing i Ytrepolden, hvorledes de kastet den ene endetamp av noten om et berg på land og fikk gjort seg rede til å motta stimen nettopp i rette øyeblikk, undret de seg selv over bakefter. Hval og fugl kom jagende innover – bare de nu ikke snudde! Joakim, noteier og bas, voktet på det avgjørende sekund: han ville gjennomskjære stimen i en utadgående bue og strekke noten fra land til land. Fugl var allerede over hodene på dem, sild omringet dem på alle kanter. Ro! kommanderte Joakim, og alle mann la seg på årene. De rodde i sild, den gikk tørt, den veltet. Karolus syntes de gjorde buen for liten og fikk ikke nok med av stimen, men Joakim bas skrek og pekte: Innover igjen – så, rett frem – jeg vil ikke ha hvalene inn i stenget! Det var et under som det gikk, stimen delte seg efterhvert som noten kløvet den, og hvalene fulgte den arm som igjen svinget ut mot havet. Da noten nådde land på den andre siden av viken var det enda et par favner tilovers av den.

 

Stenget var gjort, men de arbeidet tilkvelds med å sikre seg på alle måter. De hadde ingen vannkikkert, men de visste før at bunnen var ren og hvit i Hommelviken, et par steder hvor de fryktet for lekk ble eftersett og fortøyningen i land mangedoblet for den svære sildtyngdes skyld. Bare nu noten holdt!

 

Stenget var gjort, båtlaget var kommet ut for en slumpelykke av et hell. Efter hva ordfører Karolus og andre erfarne menn kunne slutte seg til måtte det være den samme velsignede syklonen som også her hadde vært påferde og drevet hval og sild inn mot kysten. I Polden kunne folk fortelle mørke og uhyggelige ting fra uværsdagene, de hadde hørt en dur fra himmelen som aldri før og opplevet en storm så overhendig at ingen mintes maken: en kone hadde kjørt ved i skogen, men både hun og hesten ble revet overende; et tak her og et hus der hadde fløyet på sjøen – intet under da at folk gråt og holdt seg fast i hverandre og bad til Gud. Og intet under at Ane Maria, som jo i forveien var tåpen av seg, nu ble nesten knust og gikk tilsengs med et bind om munnen som om hun ville hindre seg fra å skrike om noe.

 

Å men ikke før var orkanen over før menneskene rettet seg opp igjen og sannelig var halvt flaue over å ha bedt til Gud. Men ikke nok med det: da Karolus sitt båtlag kom heimvitja med sildrist på klærne og hadde gjort et steng like utenfor Polden og nu ville tjene store penger – da lysnet sinnene tilgagns i hele den fattige grend, og selv Ane Maria stod opp fra sengen og tok bindet fra munnen og var en tid utover like så kjekk som de andre.

 

Faren for stenget var at det alt lidde langt på vinteren, det gjaldt å skynde seg før silden tok åte, den ville i det hele tatt ikke leve lenge av ingenting i Hommelviken.

 

Joakim løp om natten til handelsmannen – at han måtte telegrafere og spre nyheten og ordne med salt og tønner. Handelsmann Gabrielsen var krenket over å være blitt kastet ved ordførervalget og sa: Hvorfor går du ikke til den nye ordføreren? De lo jo litt begge til denne tanke og det endte med at Gabrielsen overtok ordningen med alt, det var natten, men telegrammer ble sluppet ut i alle retninger. Alt annen påskedag lå en liten lastedamper i Hommelviken og tok inn sild og tredjedag kom to seilfartøyer.

 

Det ble ingen påske å tale om for folk i Polden iår, ingen snorksøvn og latskap og kirkegang som almindelig, de ganet og saltet og laket sild fra grålysning til skumring, flere fartøyer kom efterhvert, det ble et liv og en oppgang som endog kalte folk til fra nabobygdene. Penger? Penger regnet ned, de kom med fartøyene og de kom med telegraf og post, Hommelviken ble et navngjetent sted med losjerende sildvirkere i stuen og i høyhuset, det var en inntekt fra himmelen, konen tok inn to skilling natten for hver gjest og datteren i huset fløy om forlovet med to sildvirkere på én gang skjønt hun bare var seksten år.

 

Og handelsmann Gabrielsen ville jo ikke la dette makeløse oppsving i distriktet gå unyttet. Han hadde fått varer med det ene skip efter det annet, men det forslo ikke, det rakk ikke til neste skip, tilsist sendte han sin kone til Trondhjem og lot henne kjøpe opp en verden av tøyer og glassvarer og slikkerier, av gulvtepper og langpiper og silketørklær, ja like til feler og veivspill så kjøpte hun dem og kom hjem med. Og nu ble jo Gabrielsens lille krambod altfor liten, den rommet ikke denne mengde varer, han måtte bygge, det kom planker og bord og snekkere sørfra og arbeidet i flere uker og reiste en bygning som Gabrielsen selv aldri hadde drømt om å eie. Således dro det ene fremskritt det annet med seg. Folk fikk råd til å kjøpe dyre ting og kle seg i stoffer fra utlandet, Gabrielsen solgte. Hans tjenestepike Olga, som før hadde hatt perlebelte, fikk nu intet mindre enn krinoline og kjøphoser, det ble moderne med vester av eftergjort astrakanskinn og kirkevotter av kanavagarn; fruktvin fra tønne var ikke lenger i bruk, det kom vin sørfra i kasser, med gull og farver på flaskene. Bryllup var tidligere den eneste store fest, nu innførtes også kalaser for barnedåp, konfirmasjon og begravelse, handelsmann Gabrielsen stod i sin nye krambod og solgte villig vekk roquefortost fra Frankrike og egg fra Danmark til disse gilder og høynet levemåten vide omkring ….

 

Ukene gikk som på hjul og Joakim noteier og bas tok seg bare den nødvendigste søvn og arbeidet ellers med silden. Han var stupt inn i dette eventyr og anste intet annet, derfor kunne det bli tiende dag påske før han underrettet Edevart. Han var så ung og opptatt, og dessuten også dyktig ør av sin nye verdighet. Der kikket alt ungpikene efter ham skjønt han bare var femten år og fregnet, der måtte fedre og gamle menn lystre hans ordrer. Han hadde fått seg en voksen manns trøye, den var for stor til hans guttebukse som var for kort – hva gjorde slike småting! Han solgte sin sild og var påpasselig. Tilslutt måtte han begynne å senke prisen litt, javel, men han var en brand i regning og skrivning og ingen kunne narre ham.

 

Merkelig, dette var ungen Joakim som for få år siden gikk med våt nese og idelig felte tenner! Med Guds hjelp var han blitt bygdens mirakelmann, hvert hus hadde noen i sildarbeide hos ham og hans egne småsøstre stod og floet og saltet sild og tjente penger, skjønt de nesten ikke rakk ned til bunnen av tønnen. Ungen Joakim hadde med Guds hjelp skapt stor tid for alle, gylden tid – det var bare at hans mor lå og pintes og ikke fikk dø.

 

Den siste lille rest av silden kom det åte i. Det var ikke annet å vente, det var alt vårsol og snebråning, sist i april. Edevart solgte nu sild til lyse, det vil si til olje, han lot folk i Polden få sild til kreaturfôr, det var en himmelens velsignelse nu i bunødens tid, dyrene stod opp til ørene i sild, det smakte sild av melken og sild av flesket, handelsmann Gabrielsen hadde høns og det smakte sild av eggene. Tilsist ble noten bunnskrapet for sild og dennegang til gjødsel.

 

Alt i alt stor tid og gylden tid.

Fant du det du lette etter?