Trollfjell her nord

Trygve Hoff



På Helgelandskysten - langt nord i landet - ligg mange rare fjell. Leia kalle vi den veien folk fór i gammel tid langsetter kysten. Leia kan være farlig med åpne havstøkka, undervannsskjær og brått, derfor må de som går den med båt kjenne den godt.

I dag finne vi sjømerka langs leia: fyr, staka og løkte. De er satt opp for å hjelpe skipperen på båten tel å finne fram. Men for lenge siden fanns ikkje sånne merka. Da brukte folk fjellan tel å segle etter. Det blei mykje å huske. Så når unggutten skulle lære sæ sjøveien sørover tel Bergen, kunne skipperen fortelle et sagn eller et eventyr. Så huska han alt den dagen han sjøl skulle styre båten langs leia. Et av disse eventyran fortelle om fjellan langs Helgelandskysten.

 

TROLLFJELL - VISE

Det finnes et land mellom himmel og hav

og best kan du se det mot kveld.

Det ligg der i natt-sol, i kuling og kav:

Sju søstre i dans og en rytter i trav.

Så mange merkverdige fjell.

 

Her finnes det troll langsmed leia, dem bor

der natta er mørk og lang.

Trollfjellan står der langs fjære og fjord

og ser på og mumle med sjødrag i kor

en bortgjømt og bortglømt sang.

 

Men alle de eldgamle fjellan vi fant

som står der i solvind og regn

kan våkne og glømme at åran forsvant

sia den morran da sola rant

og trollan blei gjort tel stein!

 

For skipperen kunne fortelle at troll tålte ikkje å få sol på sæ. Da blei de omskapt tel stein med det samme. Og i riktig gamledaga var det fullt av troll langs leia.

 

Langt i nord bodde den mektige Suliskongen. Han satt i øst med kvit kappe over skuldran og passa på døtran sine. For Suliskongen var en streng kar. Når han blei sint, rulla torden og lyn over landet og jorda skalv! Og de åtte døtran hans var de finaste du kunne se på de kantan.

Men Suliskongen lot dem ikkje få være ute og danse og ha det artig utover natta. Ånei, de som var kongsdøtre måtte pent holde sæ hjemme. Og Suliskongen nikka strengt, gjespa så det knaka og trakk kappa tettar om akslan. For det gufsa kaldt fra Blåmannsisen og gikta reiv i den gamle kroppen hans.

Og så sovna han og snorka så det dura i alle fjell...

Men døtran hans var ikkje sein om å smyge sæ av gårde sørover. De ville ner på Helgelandskysten for å danse i måneskinnet. Og der kan du se dem når du seile langs leia i dag:

 

SJU SØSTRES VALS

Det finnes sju søstre langs Helgelandsleia

de står der så vakker som få.

De levde en gang og de gikk sine veia

no står de i stein mot det blå.

Sju søstre i nattsol, i skodde og grått,

sju søstre som står der og vente så smått

mens århundran seile forbi.

 

De hadde en far som var storveis og mektig

med rikdom og penga i fleng.

Og døtran han hadde de skulle vær' prektig

for faren var grinat og streng.

Sju søstre i nattsol, i skodde og grått,

sju søstre som står der og vente så smått

mens århundran seile forbi.

 

Men jentan de rømte av gårde fra faren

ei vårnatt mens fullmånen skein.

No står de og sture med beina i taren

for jentan er omskapt til stein.

Sju søstre i nattsol, i skodde og grått,

sju søstre som står der og vente så smått

mens århundran seile forbi.

 

De sju søstran dansa og lekte nere i fjæra. Det lange, lyse håret fossa omkring de mjuke kroppan deres mens føttern trødde dansen mellom tare og tang neri flomålet. Og rundt omkring satt trollan og såg på.

 

Den gamle Skarsfjellgubben gnei se i øyan og speida nærsynt fram under hattbremmen. Han satt alltid med en stor hatt på det lurvate hodet sitt. Den vide bremmen dekte godt både for regn og vind, og det kan trenges for et gammelt troll med mang slags verk i kroppen. Og langt nord i Lofoten satt Vågakallen med øyan på stilk og såg sørover.

Han var den rikeste trollkongen der nord-ja, han visste knapt ka slags rikdom han hadde. I alle fjorda låg fembøringa og åttringa som skaffa fesk tel hjellan hans, og ingen hadde finare jektbruk og redskap enn Vågakallen. Mang ei Nordlandsjente låg søvnløs for Vågakallen si skyld, for han var en jenteglad kar og brukte å få det han ville. Men no skygga han for månelyset med den eine handa og såg storøgd sørover. Han såg de sju døtran till Suliskongen som dansa og svinga se i nattlyset, men langt i sør såg han nåkka enda finare! Det var den åttende av døtran tel Suliskongen som gikk for see sjøl i fiæra. For ho var så fin at ho ikkje ville være i lag med de andre. Ho drømte store drømma og visste at ingen i heile Nord-Norge var finare enn ho.

 

No gikk Lekamøya, som ho kaltes, og speila sæ i fjorden mens ho nynna for sæ sjøl:

 

LEKAMØYA SYNG OG SPEILE SÆ I HAVE’

 

Æ speile me i fjorden og æ syns e e' så fin.

Æ kamme mæ og håret flyt som blank og gylden vin.

Æ har et smil som lyse opp og øyan mine skin

når æ får speile kroppen min

i lett og luftig lin..

 

Æ har så fine hender og trippe lett på tå.

Æ veit at øyan mine de e' mørkemørkeblå.

Æ e så stolt at mange si'r æ bruke å forsmå...

Det gjør æ ikkje, men æ si'r

at mæ skal ingen få!

Unntagen om det finns en prins slik mange si'r det gjør.

En prins som kjem på friarfot og banke på mi dør.

Men sånne prinsa finnes ikkje her, æ veit fra før

at skal e finne han så må

æ fløtte lenger sør!

 

Slik gikk Lekamøya og drømte søte drømma om en prins på friarferd.

 

Nord i Vågan satt Vågakallen og speida sørover. Nåkka så fint hadde han aldri før sett! Han klaska sæ på låran så store steinras rauk neri fjorden med dunder og brak. Her blir det vel ei brur å hente for en Lofot-kakse! Og han begynta å gruble på korsen han skulle fri tel Lekamøya. For han skjønte at ho nok var både kresen og fin på det. Og mens Vågakallen satt oppe i nord og tenkte på sitt, så dansa de sju søstran løstig videre. De holdt kverandre i hendene og dansa så skjørtan sto som en vind om de bare leggan. Og så sang de alle sammen.

 

SJU SØSTRES DANS

 

Kom, søster – vær’kje snerpen

kom, bli med og dans i berre serken.

Hiv de rundt førr her kan ingen sjå oss,

han pappa søv og ingen passe på oss!

Løstig, løstig i dansen!

 

Kom, søster - vi e' like...

sjå på Vågakallen kor han kike!

Han e' gammel kall og ikkje farlig

dans og te dæ fram, men trø no varlig...

Løstig, løstig i dansen!

 

Kom, søster, ta i handa

slå ut håret, løys på alle banda.

Syng og dans mens du e' ung og løstig

sola kjem'kje enda, dans du trøstig

løstig, løstig i dansen!

 

Kom søster, ikkje bry dæ

tenk ka morradagen han kan by dæ:

kanskje giftarmål med Beisfjordkongen

eller prinsen - dans ett steg om gongen!

Løstig, løstig i dansen!

 

 

Lekamøya, som sto i fjæra langt sør på Helgeland, kasta hånlig på det lange håret sitt. Hå! Den som skulle få en prins måtte nok gjøre anna enn å danse heile natta. Ho skulle nok vise de andre ka for ei døktig jenta ho var. Så samla ho skjørtan om sæ og gjekk sørover mot Tjøtta, for no skulle ho bruke tida til å bake en dugelig ladning med flatbrød. For den som skulle bli ei god kone for en prins, måtte være en god flatbrødbakar. Ho fyrte opp under takka der flatbrødet skulle steikes, og begynte å kjevle ut flatbrøddeigen på baksterfjøla. Og ho tralla og sang der ho satt i varmen:

 

LEKAMØYA SI BAKE – REGLE

Klappe, klappe flatbrøddeigen –

lefsemølja attåt seien

smake godt og gjør de gla'!

Nybakt flatbrød skal vi ha.

 

Kjevle, kjevle flatbrødleiva

hit og dit og litt på skeiva,

strø på mel når du får begynt.

Kjevle emnet fint og tynt.

 

Steike, steike brød på takka,

blir det varmt - hiv av dæ jakka,

kjenn det lukte nystekt brø’

flatbrødleiva fersk og sprø...

 

Drømme, drømme mens du bake

kem du trur som kjem og smake?

Blir det han æ drømme om?

Flatbrød-smakar berre kom!

Berre kom...

 

For kanskje det ville komme en friar snart? Ho strauk det lyse håret vekk fra panna og la meir ved under takka.

 

Men det var nok en heilt anna kar som hadde kasta øyan sine på Lekamøya, og det var ingen fin prins sørfra, nei! Vågakallen kamma opp skjegget sitt, plukka småkratt og røsslyng ut av håret sitt og gjorde sæ lekker. Denne jenta ville han ha! Han såg utover kongeriket sitt-Lofotveggen som låg med aksla mot Storhavet, Værøy og Røst langt der ute... Dette var et kongerike som ingen kunne si nei til! Og Vågakallen renska halsen, harka og hosta-og så gjorde han sæ så fin i målet som han kunne, og sang sørover:

 

VÅGAKAILLENS KJÆRLIGHETSVISE

Lekamøy, Lekamøy - høre du sangen min

fjernt over fjord?

Lekamøy, Lekamøy-finaste jenta æ såg

her i nord!

Vil du bli min skal & føde og kle dæ,

gullband og sølvspente sko skal æ gje dæ,

vin ifra Bergen og rekling og rav,

molta og storskrei med rogn ifra hav...

Vil du bli min?

Åh... du e' fin!

 

Lekamøy, Lekamøy - fløtt hit tel mæ

du skal få det så godt!

Lekamøy, Lekamøy - Lofoten vente

med tinna og slott...

Alt skal bli ditt, ikkje ta nåkka me' dæ,

løkkelig troll som i nattserk får se dæ!

Lukk no opp fjelle' og ta mæ i fang.

Gje mæ et svar med en einaste gang: vil du bli min?

Åh... du e'fin!

 

Friarvisa til Vågakallen gjekk som en nordavindskuling sørover leia. Busk og kratt bøyde se i draget, rypa trøkte med blanke øya inni kjerret og tunge bølga vaska mot land.

 

Suliskongen kjente gufset nordifra og våkna opp. Ka var det som foregikk utafør stuedøra hans, tru? Og nede på Tjøtta sto Lekamøya med baksterspøet i handa og såg hånlig nordover mot Lofoten. Ho hadde nok hørt om Vågakallen og all rikdommen hans - men ho skulle han aldri få! Ho kasta stolt på nakken og svara så det ljoma utover havet:

 

Vågakall, du gamle gubbe!

Vågakall, du måsastubbe!

Store næva!

Si'i ræva!

Skeiv i tranten, kvinnfolk-fanten!

Gjør sæ fin,

byr på vin

attåt fesk og raspaball...

Ekle, gamle Lofotkall,

takk førr bude’

vil du tru det

at æ kan si NEI?

Finn en annen

på din vei.

Aldri får du, om du trur

Lekamøya tel di brur!

 

Og ekkoet fra ropet tel Lekamøya runga mellom fjellan. Alle trollan sto mållause og lytta. De sju søstran stoppa opp og dansa ikkje meir. Suliskongen og Skarsgubben såg på med store øya. Ka kom vel Vågakallen til å si når han fikk et sånt avbud?

 

Det romla og dura oppe i Lofoten. Himmelen svartna og tunge skya samla sæ, for no var Vågakallen sint! Og så tordna stemmen tel Vågakallen der oppefra:

 

Sjødrag og landvind,

storm ifrå nord.

Nattsvarte båra, merk mine ord:

La mæ få buen og hjelmen og kappa!

Sal opp min gangar og sett han førr

trappa!

Nei, har ho sagt mæ.

Det hadd æ 'kje venta.

nei fra ei fisfornem Helgelandsjenta!

Gull har a bydd ho.

Rikdom og ære.

Dronning i Lofoten skull ho få være...

Bud har e sendt ho.

Svar har e fådd.

Vågakallen er bittert forsmådd.

Sjødrag og landvind,

storm ifra nord!

Nattsvarte båra, merk mine ord:

Sal opp min gangar om dagen er nær,

trur ho æ finn' me i sånt som det her?

Hjelp me tel hest,

æ tar langferde fatt!

Lekamøya skal se mæ i natt!

 

Vågakallen kasta sæ på hesten og rei sørover så kappa sto rett ut bak han. Den store buen holdt han klar til skudd. Han kjente kor sinnet gnog innafor skjorta - hevn skulle han ha. Hevn over ho som hadde sagt nei til friarmålet hans. Nedpå Tjøtta hørte Lekamøya lyden fra hestehova mot berget. Det gnistra mot den mørke himmelen i nord, og ho skjønte at Vågakallen var på vei. Ka skulle ho gjøre?

De sju søstran hennes klumpa sæ sammen og såg på uten å kunne hjelpe søstra si. Lyden fra hestehovan steig tel torden. Hesten trava med skummet veltandes nerover bringa og Vågakallen huka sæ sammen i salen for å få meir fart. Da kasta Lekamøya det ho hadde i hendene og la på sprang sørover. Vågakallen skjønte at ho kunne komme til å slippe unna. Han la ei pil på strengen og spente den store buen. Lekamøya sprang fortar og hadde gråten i halsen... Der sendte Vågakallen pila sørover!

 

Alle holdt pusten av spenning. Men den gamle Skarsgubben var ikkje så sein på labben likevel. Han reiv av sæ hatten og slengte den mot pila. Og sannelig gikk ikke pila tvers gjennom hatten og både pil og hatt havna i havet med et plask.

Og akkurat da skjedde det: Den farlige morrasola steigopp over fjellan i aust. De første strålan traff Suliskongen som ble til stein med et brak. Og slik gikk det med dem alle: både Skarsgubben, de sju søstran, Lekamøya og Torghatten med hollet etter pila. Og uti havet i vest rir enda Vågakallen høgt på hesten sin og har fått navnet Hestmannen.

 

Slik fortalte skipperen om fjellan, så ung-gutten kunne huske bedre korsen han skulle styre båten langs leia. For trollfjellan har vært sjømerka for folket på reise langs leia i alle år. Og enda står de der og fortelle om ka som hendte den morran da sola rant og alle blei omskapt til stein.

 

GONATTVISE FØRR AILLE TROLLFJELL

 

No sig alle trollfjell i havet der ute,

Det mørkne og dagen skal bli til

kveld.

Og trollan skal kvile og natta skal

legge

en arm om de trøtte fjell.

Om de trøtte fjell.

 

Men ka som e' fjelltroll og ka som e'

trollfjell det gjømme og glømme vi

akkurat no,

for snart er det natta me' drømma som

kvile

og natta er mjuk og go'...

Den er mjuk og go'.

 

"Godnatt" skal det kviskre langs

steina i fjæra

der småbølga leke og tegne i sand.

Så slukke vi lyset og lukke att boka

og reise fra eventyrland.

Ifra eventyrland.

Fant du det du lette etter?