Blant handelsmenn og nessekonger

En viktig epoke i Nordlands historie, væreiersystemet, er godt representert i AiNs magasiner. Her er et lite dykk i historien, akkompagnert av bilder fra Nordlandsmuseet.

Klikk for stort bilde

Hvis du tar en tur ned i magasinene til Arkiv i Nordland og ser på arkivene, vil du straks gjenkjenne navn på velkjente handelsmenn og handelssteder langs nordlandskysten: Zahl fra Kjerringøy, Dahl fra Nusfjord og Schøning fra Grøttøy. Disse handelsmenn var en del av et økonomisk og sosialt system som vokste frem i Nord-Norge fra slutten av 1700-tallet. Handelsstedene har forlengst mistet sin økonomiske og sosiale makt, men flere av bygningene står der som monumenter om en epoke som er forbi.
 
I magasinene finner vi også arkivene etter handelssteder som er blitt nesten borte i kulturlandskapet. Det er kun gjennom arkivene vi kan skaffe oss viten om deres eksistens, og om hvordan livet kunne utarte seg på et lite handelssted langs kysten av Nordland.
 
 
Fremveksten av disse privilegerte nordnorske handelsstedene oppsto som følge omstridte politiske vedtak, fattet etter en langvarig og hissig debatt om hvordan man skulle ordne opp i de kaotiske handelsforholdene som rådde i landsdelen på 1600- og 1700-tallet.
Nord-Norge hadde fra senmiddelalderen ligget under Bergen og Trondheim som økonomisk interesseområde. All eksport fra Nord-Norge måtte skje over disse to byene, og utlendinger hadde ikke lov til å handle i Nord-Norge. Andre nordmenn drev handel i området, ogdet vokste etter hvert fram flere grupper store og små handelsmenn som konkurrerte på det samme markedet (kremmere, knapere, embetsmenn). En stor del av denne handelen var ”svart”. Den unndro seg avgifter, og ga derfor ingen inntekter til statskassa.
 
Det var også tilfelle når det gjaldt brennevinshandelen. På landsbygda vrimlet det av utsalgssteder, og de fleste betalte ingen avgifter til staten. Staten ønsket kontroll over denne handelen, både av hensyn til statens inntekter og av hensyn til allmuens velferd. Svaret ble å kreve bevilling for å drive salgsvirksomhet av en hver som solgte brennevin og drev handel nordpå. I tillegg til å handle med brennevin fikk gjestgiverne lov til å drive handel med ”grove vahre”. Som grove varer mentes blant annet: saltfisk, tørrfisk, korn, jern, humle, tobakk, piper, lin, tjære osv.
 
Handelsmennene i Bergen var sterke motstandere av et slikt forslag. De fryktet at gjestegiverne skulle arbeide seg inn mellom de nordnorske fiskere og handelsmennene i Bergen og Trondheim, og dermed overta deres posisjon. Det skulle vise seg at de fikk rett.
 
Den første handelsmann som fikk gjestgiveribevilling i landsdelen, var Arnt Schønning i Kabelvåg i 1762. I tiårene etter dette ble det etablert en rekke handelssteder fra Varanger i nord til Brønnøy i sør. På det meste var det nærmere 300 privilegerte handelsmenn i landsdelen.
 
 
Handelssystemet dekket et stort og uensartet geografisk område, der forskjellige distrikter fostret forskjellige typer handelsmenn. Den nasjonale og regionale utviklingen fikk også stor betydning for de forskjellige handelsstedenes vekst og fall i løpet av de nærmere 200 år systemet eksisterte.
Langs hele kysten finner vi handelsmenn som først og fremst baserte sin rikdom på de rike fiskeriene som fant sted. Her sto uten tvil Lofoten i en særstilling. Både når det gjelder antall handelsmenn og økonomisk styrke var Lofoten tyngdepunktet for dette systemet. Her var handelsmannens økonomiske kontroll over allmuen mest omfattende, og væreiersystemet overlevde lenge etter at det tradisjonelle handelssystemet var forvitret. Langs kysten av Lofoten lå handelsstedene tett som fisken på hjell. Her kan nevnes væreierne som: Ellingsen (Å), Gabrielsen (Ånstad, Klingenberg), Eliassen (Tind), Arntzen (Sørvågen), Sverdrup (Reine) osv. 
 
 
Andre handelssteder så ut til å være skapt på grunnlag av gjennomgangstrafikken av fiskere på vei til og fra Lofoten. Den direkte fiskehandelen, som var avgjørende for handelsstedene i Lofoten, spilte ikke en like stor rolle for disse væreierne. Dette gjelder kanskje først og fremst handelsstedene langs Helgelandskysten og deler av Salten som: Kjerringøy (Bodø), Grøttøy (Steigen), Selsøyvik (Rødøy) og Kvaløy (Brønnøysund)
 
 
Også inne i fjordene var det privilegerte handelsmenn å finne. Disse handelsstedene baserte sin eksistens først og fremst på handel mellom kysten og innlandet. Her kan nevnes: Kulstadsjøen som lå nesten innerst i Vefsnfjorden, og Mo i Rana som fikk sin storhetstid etter at L. A. Meyer hadde overtatt handelsstedet på 1860-tallet. Her var handelen med nordlandsbåter og svenskehandel med smør og ryper viktige faktorer for bedriftens suksess.
 
Midten av 1800-tallet regnes som handelsmennenes storhetstid i Nord-Norge. Enkelte av de store handelshusene kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av selvstendig nordnorsk næringsliv. Fra å skaffe sine inntekter fra mer eller mindre ensidige foretninger, endret handelshusene seg til en svært mangesidig foretningsdrift.
 
 
Et eksempel på dette kan være Zahl på Kjerringøy, som hadde slått seg opp på kystflåtens gjennomgangstrafikk og bondehandel i nærområdet. I 1880-årene var hans foretningsdrift mangfoldig. Han drev blant annet som fisketilvirker, forhandler, eksportør, landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær, storbonde, dampskipsekspeditør og poståpner.
 
Alt har en ende heter det: Og fra slutten av 1800-tallet kommer de første tegnene på at ”nessekongeveldet” går mot slutten. Årsakene til at de privilegerte handelshusene mister sin stilling fra slutten av 1800-tallet, er mange. De siste tiårene av dette århundret var en generell nedgangstid for norsk økonomi. Hardere konkurranse, sviktende etterspørsel og fallende priser på eksportmarkedene fikk stor betydning og førte til sviktende inntekter for handelsmennene. I Nordland ble disse problemene forsterket av en ressurskrise i fiskeriene. Fra midten av 1870-tallet var det slutt på de rike sildefiskeriene, og rundt århundreskiftet sviktet også torskefisket.
 
Samtidig som konjunkturene sviktet og fiskeriene gav dårligere utbytte, begynte handelshusene å miste flere av sine tradisjonelle funksjoner. Det økonomiske livet ble i denne perioden mer spesialisert og arbeidsdelt. Nye bedrifter overtok flere og flere av de tradisjonelle arbeidsoppgavene som handelshusene hadde. Vi fikk nye kredittinstitusjoner som Bodø Sparebank (1857) og Nordlands Privatbank (1893). Kommunikasjonsutviklingen førte til at flere av handelsstedene mistet sin posisjon som sentra for handel og annen servicevirksomhet.
                                                                         
                   
Dampskipsselskap overtok etter hvert frakttrafikken langs kysten, Vesteraalens Dampskibsselskap (1881) var et av disse selskapene. Etter hvert som dampskipene ble større, ble gode havneforhold viktige. Tradisjonsrike steder som Kvaløy, Selsøyvik, Grøtøy og Kjerringøy ble forbigått av den nye tid som følge av dårlige havner. Motoriseringen av fiskerflåten forsterket disse trekkene og isolerte handelsstedene ytterligere. Kystfiskerne hadde ikke lenger samme behov for disse mellomstasjonene på sin vei til lofotfisket.
 
Endringer i næringspolitikken i siste halvdelen av 1800-tallet var også med på å undergrave handelsmennenes maktposisjon. Liberalisering og frihandel førte til at de fleste av privilegier og monopolordninger ble opphevet. Fra 1868 ble landhandelen frigitt med det resultat at en rekke småbutikker begynte å konkurrere med de gamle handelshusene.
 
 
Arkiver etter nordnorske handelsmenn ved Arkiv i Nordland og museer i Nordland
  • Handelsmann Gabrielsen (Ånstad/Sørvågen)
  • Væreier Gylseth (Sakrisøy)
  • Wulf-Nilsen (Hamnøy)
  • Krogtoft (Mølnarodden)
  • Langaas (Sund)
  • Dahl (Nusfjord)
  • Joh. Ludv. Johansen (Ramberg)
  • Kjerringøy handelssteds brevsamling (Kjerringøy) – Handelsstedets arkiv oppbevares ved Salten museum.
  • L. A. Meyer (Mo i Rana) oppbevares ved  Helgeland Museum
  • Grøtøy handelssted (Steigen)
  • Ottar Statle, fiskekjøper
  • Brødrene Pedersen, fiskekjøp
  • Johs. Johansen, Vagle, fiskekjøper
  • Det Norske Guanofabrikk, Lerosfabrikken
  • Rist & sønner, Buksnes, fiskekjøp
  • R. Riksheim, fiskekjøper
  • K. Madsen, Vik, handel
  • Ellingsen (Å) – Oppbevares ved Arkiv i Nordland for Lofoten fiskeværsmuseum.
 
Litteratur:
  • Coldevin Axel: Hundre års handel i Nord-Norge, Bergen 1954
  • Bottolfsen Øystein: Lofoten og Vesterålens historie, Værøy 1995
  • Knutsen Nils Magne (red): Nessekongene, Oslo 1988
  • Fygle, Lundestad, Strand: Banken, folket og fylket, Bodø 1993
 
Bilder lånt fra Salten Museum, avd. Bodø
 

Klikk for stort bildeKlikk for stort bildeKlikk for stort bilde

Fant du det du lette etter?