Nille Jensdatter

Nille Jensdatter ble halshogd; dømt for angivelig å ha drept sitt nyfødte barn.
Henrettelsen fant sted i Steigen i Nordland, 16.desember 1687, sannsynligvis ved Leines kirke, etter en prosess som bar preg av uvanlig hastverk.



Anbefalt radio - om Nille Jensdatter i kort Radio Leksikon-versjon. Ved Billy Jacobsen, 2010:

Avslørt av spøkelse

Drapsanklagen mot Nille Jensdatter ble først fremsatt av et spøkelse, skal vi tro den daværende lokale sognepresten, Arent Hartvigsøn, som påsto at han personlig hadde hørt spøkelset mæle og avsløre kvinnen som barnemorderske.
Det spørs om Nille Jensdatter hadde endt sine dager med hodet ramlende fra kroppen, på samlingsplassen ved kirkebygget, etter at bøddelen med all sin kraft hadde svingt skarpretterøksa over nakken hennes, hvis det ikke hadde vært for sogneprestens glødende engasjement i saken. For det fins i virkeligheten ingen beviser i saken, selv om kvinnen kom til å tilstå hva hun var siktet for.
Tegning: Arne Jacobsen. - Klikk for stort bildeTegning: Arne Jacobsen. (Tegning: Arne Jacobsen.) Tegning: Arne Jacobsen.

Tjenestejente

Nille Jensdatter var tjenestejente på en gård på Skålvoll ved Leines fra 1670-tallet og frem til 1687, da hun tok seg tjeneste på en annen gård, fem kilometer unna. Tre år før hun flyttet hadde det kommet nye eiere Skålvoll-gården, etter at de gamle døde, og det er de nye eierne som først forteller om merkelig opplevelser.
-De forteller at de merket ubehag i huset da de flyttet inn. Dette skal ha eskalert til banking, skraping og slag. Men det er først et halvt år etter at Nille Jensdatter har flyttet fra gården at eierne kan fortelle om et spøkelse som snakker.
Dette sier historiker Ingebjørg Aamlid Dalen i en samtale med NRK Nordland i september 2010, mens hun er i gang med en masteroppgave om Nille Jensdatter-saken.

Kvinnens alder

Ifølge Dalen var Nille Jensdatter mellom 26 og 40 år, sannsynligvis over 30 år, da hun ble henrettet.

Anbefalt radio - Nille Jensdatters dødsdom. Ved Petter Skjelstad 1976 (sekvens der Nils Utsi og Sigmund Sæverud leser:


Og Dalen mener at det angivelige barnedrapet kan ha skjedd da hun var 16-17 år.
Etter hvert som de nye gårdeierne påsto seg hjemsøkt av skumle lyder og snakking, søkte de råd hos sogneprest Hartvigsøn for å finne ut av uvesenet.
Etter besøket på gården skriver Hartvigsøn til prost Jens M. Møinichen i Salten prosti at det utvilsomt er et spøkelse på Skålvoll.
-Jeg hørte en stemme rope ”Nille moder! Nille moder!” skriver Hartvigsøn.
Hartvigsøn gjester gården på Skålvoll flere ganger, og i en senere beretning om fenomenet, som han kaller ”En sannferdig historie om et spøgelse og dets selsomme adferd passeret i Steigen gjeld udi Nordland”, skriver han at spøkelset hadde et bestemt ærende.
 

-Gravde opp liket

Dette ærendet er å fortelle at Nille Jensdatter hadde født et barn i dølgsmål, drept barnet, begravd det i ei steinur, senere gravd det opp igjen og kastet det på havet.
Presten Hartvigsøn fikk etter hvert også med seg amtmannen til Skålvoll, og ifølge sognepresten kom da også denne høyt betrodde embetsmannen i kontakt med spøkelset.
Ja, sognepresten forteller detaljert, muligens for å øke troverdigheten til sin egen beretning, at spøkelset den gangen var så uforskammet at det ba amtmannen – som først hadde snakket hardt til det – om å kysse seg bak!

Viden kjent

Ryktet om spøkelset på Skålvoll må ha spredt seg utover landet, og blitt en slags attraksjon, for her skal fiskerne som passerte med sine båter ha gjort stopp for å gå på land og lytte.

Petter Dass om Jensdatter

Fenomenet når også dikterpresten Petter Dass, som i sitt omfattende diktverk Nordlands Trompet skriver at
nest ved den Laskestads Fiæring
En Dievel opdag'des, som talede rumt
Adskillige Handler uhørligt og grumt,
Alt om en udlevede Kiæring; ---
Men Dass er ikke videre imponert verken over nysgjerrige fiskere eller overtroisk øvrighet, for i den samme passasjen av diktet, som etter alle solemerker handler om Skålvoll-saken, heter det også:
Hvad skal man vurdere Beelzebubs Snak,
Hvorvel den vanvittige Pøebel og Pak
Vil laane til saadant sit Øre?
Heller ikke prost Møinichen er imponert. Han tar avstand fra historien om spøkelset, og antyder på sin side at det kan være ei tjenestejente på Skålvoll-gården som ville Nille Jensdatter til livs, og som agerte spøkelse.

Ingen beviser

Men det står ingenting om noe spøkelse i domsreferatet fra straffesaken mot Nille Jensdatter. Det ble heller ikke fremlagt noen beviser i saken, ifølge dommen, annet enn en tilståelse.
For Nille Jensdatter tilsto hva hun var tiltalt for.
Det var på det rene at hun kom til å tilstå i retten etter at sogneprest Hartvigsøn hadde konfrontert henne med beskyldningene.

-Tvilsom tilståelse

Men også denne tilståelsen har Møinichen motforestillinger til, og han skriver endog til biskopen Trondheim om alle sine betenkeligheter. Dette fører i neste omgang til at kongen i København i et brev, penneført av visestattholder Ulrik Fredrick Gyldenløwe, refser de lokale myndigheter i Steigen for å ha ”fullbyrdet en dødsdom på tvilsomt grunnlag”.
TIL HALSHUGGING: Skarpretterøks utstilt ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim. Denne øksa har tilhørt Johann Caspar Öhlstein, som var skarpretter i Trondheim fra 1744 til 1768.  - Klikk for stort bildeTIL HALSHUGGING: Skarpretterøks utstilt ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim. Denne øksa har tilhørt Johann Caspar Öhlstein, som var skarpretter i Trondheim fra 1744 til 1768. Foto: Norsk Rettsmuseum. ( Norsk Rettsmuseum.)
En grunn til at prost Møinichen reagerte på tilståelsen, var at sognepresten også hadde vært Nille Jensdatters sjelesørger.
I mangel av beviser var utsiktene til en tilståelse trolig avgjørende for at saken kom for retten.

Brev fra åtte menn

Samtidig kom det påtrykk – i form av et brev til lagmannen, sorenskriveren og prosten, signert åtte av bygdas menn, heriblant sogneprest Hartvigsøn og hans far og tidligere sogneprest, Hartvig Arnesen.

-Hun er ei hore

I dette brevet fremmes ikke kun påstanden om barnedrapet, men også utlegninger om kvinnens livsførsel. Hun er ei hore, underskriver de åtte mennene.

Hastverk

Det omtalte brevet fra Hartvigsøn og hans menn er datert 18.november 1687.
Forholdet ble pådømt i et ekstraordinært saketing 24.november. Allerede dagen etter, 25.november, konfirmerte lagmannen dommen, og samme dag ga amtmannen ordre om eksekusjon. Mens avrettingen skjer 16.desember 1687.
-Dette vitner om uvanlig hastverk, sier professor Lars Hamre i et radioprogram om Skålvoll-affæren på NRK Nordland i 1976.
Hastverket kan skyldes at den lokale domstol mente de hadde en ”dårlig sak”, og dermed været at høyere myndigheter kunne gripe inn før de rakk og effektuere dommen.
Frykten for overprøvelse fra høyre myndigheter kan også være grunnen til at det i dommen ikke nevnes noe om spøkelset, som jo sognepresten har proklamert som sakens kronvitne – og som i neste omgang kan ha utløst en tilståelse.
-Ja, dette kan godt forklare hastverket. Og man kan heller ikke stole på hva som faktisk står skrevet i dommen. En dom var et rent partsinnlegg på den tiden, kommenterer Johan Helberg, direktør ved Norsk Rettsmuseum.

-Overtro og ondskap

-Denne saken er faktisk ganske typisk sak for sin tid. Og de verste utslagene for denne blandingen av primitiv overtro og ondskap fikk gjerne sine mest ekstreme utslag ute i distriktene – der det kunne være så som så med kvalifikasjoner blant øvrighetspersoner. De styrte og dømte for å skape frykt, det var en hersketeknikk; det var mafiametoder, sier Helberg.
-Men dess høyere opp i systemene, ofte mer fornuft å spore; noe som i denne saken kommer til uttrykk ved prosten, biskopen og kongen.

Kongen refset

Etter Skålvoll-saken fikk amtmannen instruks fra den dansk-norske kongen om at det aldri mer måtte iverksettes en henrettelse uten at dommen var stadfestet ved kongelig resolusjon.
Saken fikk altså en konsekvens, men det var først i 1735 at det ble lovbestemt at alle dødsdommer skulle stadfestet ved kongelig resolusjon.

Halshogd med øks

Nille Jensdatter ble høyst sannsynlig henrettet med øks.
-Sverd som våpen var for dødsdømte mennesker med høyere status, forklarer Ingebjørg Aamlid Dalen.
Skålvoll-saken har gjennom årene fått nokså stor oppmerksomhet lokalt, blant annet i form av skole-skuespill, og en variant av fortellingene er at kvinnens hode ble satt på en stake på Gjestholmen, til skrekk og advarsel.
Dette er ikke dokumentert. Men kan ikke helt utelukkes, fordi dette kunne forekomme i Norge på denne tiden.
Johan Helberg tviler på at hodet ble satt på stake i denne saken.
-Det vanligste da, og i et tilfelle som dette, ville vært at hodet ble lagt i kista sammen med kroppen, forklarer Johan Helberg.

Hodet mellom beina

-Hodet ble da lagt mellom beina, for å vanære den henrettede.
Akkurat denne delen av jobben var det den såkalte nattmannen som tok seg av, etter at bøddelen hadde utført halshoggingen.
Det er uklart om den innleide tilreisende bøddelen til Nille Jensdatter hadde med seg nattmann, eller om han utførte hele oppdraget alene.
Det fins heller ingen opplysninger om hvor stort oppbud av folk som var til stede, men ifølge Helberg så ønsket iallfall myndighetene generelt at det skulle være tilskuere til eksekusjonene. Dette var nemlig en del av poenget.

Skjedde ofte ved kirka

-Derfor ble en henrettelse offentlig kunngjort, og gjennomført på et sentralt samlingssted. Ute på bygdene kunne dette gjerne være ved kirka, sier Helberg.
Så noen av bygdefolket var nok til stede; foruten presten, formodentlig også lensmannen og de som representerte domstolen.

Utenfor kirkegården

Nille Jensdatter ble ikke gravlagt på kirkegården, hvis den alminnelige skikken ble fulgt med gravlegging av henrettede.
Det var kun henrettede folk fra ”høyere samfunnslag” som ble gravlagt i vigslet jord, ifølge Johan Helberg, men til gjengjeld fikk man da ikke lov til å bære kista inn porten til kirkegården. Man måtte løfte den over gjerdet.

Anbefalte artikler:

Steigen
Guri Nilsdatter - henrettet for sex med søskenbarn
Pisket og brennmerket for fisketyveri
Dødsdom for hekseri etter bygdesladder
Heksebrenning i Nord-Norge
Henrettelser i Nord-Norge
Ole Anton Sivertsen Moland - den siste som ble halshogd i Nord-Norge