Sørvågen

Anbefalt radio:


Denne artikkelen «Sørvågen og Odden. For mektig for det moderne» er fra «Den lille boken om Lofoten» (essays 2004):

Straks etter mirakelet løp mannen ned i støa, hastet i båten og rodde helt til Sørvågen, 60 km over Røsthavet og Moskenesstraumen. Vel fremme i vågen la han inn årene, reiste seg i robåten og ropte: ”Vi har hørt dokker!”
 

Rodde nyheten frem

Mannen fra Røst behøvde ikke å si mer. For alle visste hva det gjaldt. Det skjedde i 1903, og det var nesten ubegripelig. Telegrafstasjonen på Sørvågen hadde klart å sende signaler til Røst. Trådløst! Som en prøve, uten at mottakeren kunne morse noe svar tilbake. Men den opprømte røstværingen kunne altså ikke dy seg, og rodde nyheten frem.
På denne tiden var allerede telegrafstolpene reist og linjene strekt langs Lofotveggen, men å få linjer videre fra Sørvågen utover til Værøy og Røst var knapt til å tenke på.
SØRVÅGEN i Moskenes.  - Klikk for stort bildeSØRVÅGEN i Moskenes. Foto: Billy Jacobsen / NRK 2001 ( Billy Jacobsen / NRK 2001)
Men noe måtte gjøres. Lofotfisket hadde nasjonaløkonomisk betydning, og med telegrafen ville fortjenesten bli enda bedre. Det gjaldt bestilling av agn og salt. Det gjaldt å få viktige leveranser når de trengtes. Det gjaldt livsviktige værmeldinger. Derfor måtte også de ytterste øyværene få samband. Så: Tre år etter testsendingen til Røst, i 1906, ble Nord-Europas første, og verdens andre, trådløse telegraf etablert på Sørvågen.
Slik har Lofotfisket skapt telehistorie også.
Og de vet å ta vare på sin historie lengst vest i Moskenes. Her er, naturligvis, Norsk Telemuseum på Sørvågen; her er Lofoten Tørrfiskmuseum og Norsk Fiskeværsmuseum, begge på Å.

Å er slutten

Å er slutten. På veien og bosettingen. Ja, Å slutter en slags sivilisasjonens yttergrense, fordi alle som en gang bebodde smågårdene lengre ut, på Lofotodden og yttersida av Moskenes, de ga opp og forlot. Det hadde kommet så mye nytt i verden, elektrisitet og motorbåter, som det ble vanskelig å henge med på.
Det moderne 1900-tallet greide aldri å komme seg rundt Lofotodden.
Du har ikke opplevd Lofoten fullt ut før du runder odden; før du hilser menneskeverdenen adjø under det loddrette nakne landskap, i tungsjø om det så er stilla, og malstraumen glefser om så han hviler; temperaturen plutselig faller, mobiltelefonen slukner, og selen ser forundret på deg fra tanget over grunnene.

Hundre meter hav

Det kan være stormdager da draget kler fjellveggen opp med hundre meter hav. Men innimellom fins strender, og striper av trygt land for menneskeliv. Det er 3000 år gamle malerier på huleveggen i den dype Kollhellaren, den katedralske hula i Refsvika. Men der fins adskillig ferskere spor etter folk. De siste forlot Refsvika i 1950.
Da var det slutt. Som på Hell, ytterst på odden, hvor folk levde kloss inntil den fryktede straumen, men uten at de gjorde noe vesen av det. De rystet snarere på hodet av alle skrekkens advarsler og beskrivelser av Moskenesstraumen, fra helt tilbake hos den greske historieskriveren Pytheas for 2000 år siden, og frem gjennom århundrene, på sjøkart og i ord. På Hell hadde de lært seg straumen. De kunne havet. Det handlet om respekt.
Så ble de også vant til isolasjon. Det kunne gå flere uker uten at de kom seg av landet. Fiskere med bondekoner og ungeskokk. Med sauer og kyr, fóret på fjellslått gress, båret ned til fjæra og fraktet til gårds i båt.

Sulet opp

Ti familier. Som sulet opp samtidig i 1950, liksom i Refsvika. De tok husene med seg; de fleste med kurs for værene på innersida.
I Sørvågen ble de nyankomne fra yttersida fort lagt merke til, for de ropte så mye. De samtalte tvers over vågen. Ellers var det ingen kulturkollisjon. Det meste hadde de felles: Forholdet til naturen og fisket. Akkurat som i dag.
Men i Sørvågen, fiskeværet under fjellet Støvla; ikke ulikt Kilimanjaro, tiltrer folk et annet yrke om sommeren.
Da er de turistverter i to måneder.

Anbefalt radio:



Anbefalt radio:



Anbefalte artikler:

Lofoten
Moskenes
Reine