Den praktiske Kvindeskolen/ Nordland fylkes husmorskole

Klikk for stort bildePostkort som viser landbruksskolen, sendt 1917 av Hanna Dahl, Meløy. Bildeeier: Liv Eggen, Bodø Den praktiske Kvindeskolen ved landbruksskolen i Bodø landsogn var i drift i perioden 1901 - 1934, da den ble flyttet til Søvik i Alstahaug. 

Opplæring av vordende gårdbrukerkonerKlikk for stort bildeFørste kull ved Den praktiske Kvindeskolen Bildeeier: Idar Gustav Hunstad, Bodø

Da prestegården fra 1750 var revet og ny hovedbygning og fjøs sto ferdig i 1899, fant bestyrer Lorens Petter Nilssen at det kunne være hensiktsmessig å kombinere landbruksskolen i Bodin, etablert 1893, med opplæring av vordende gårdbrukerkoner.  For husmora på landet ivaretok viktige oppgaver; bestyrer Nilssen skrev 25. april 1899 at det måtte være innlysende for alle «at en Families økonomiske Velvære afhenger i fuldt saa stor Grad af Kvindens (Hustruens) som af Mandens Dyktighed.  Ja, i de «Tusind Hjem», vil vistnok de fleste være enige i, at Økonomien er mere afhængig af Kvinden end af Manden.  Mandens Virksomhed og Levevis fører bl.a. derhen, at han færdes meget ude blant Folk.  Herved lærer han mere, og han lærer at kræve mere i sit Hjem.  Kvinden derimod er mere henvist til Hjemmet, og faar kun sjelden Anledning til at lære mere end Hjemmets Erfaringer.  Disse er selvfølgelig langtfra at forkaste, men de er desværre ofte altfor mangelfulde for Tidens Krav.»

Først og fremst ble opplæringstilbudet etablert «af Hensyn til de Besparelser, som derved indvindes», som landbruksskolens «overbestyrelse» uttrykte det. De kvinnelige elevene skulle nemlig overta alt matstell og reingjøring for guttene på landbruksskolen. Likevel ble det fra tidlig i kvinnetilbudets historie arbeidet for at det burde flyttes vekk fra landbruksskolen eller nedlegges.  Den praktiske Kvindeskolen ble igangsatt ved landbruksskolen 1. april 1901; Nordland fylkes husmorskole ble flyttet til Søvik i Alstahaug ved årsskiftet 1934/35.

Det hadde vært praktiske kvinneskoler i regi av Nordlands Amt også tidligere; fra 1879 hadde det vært et slikt opplæringstilbud hos proprietær Brodtkorp på Tjøtta.  I 1884 ble skolen flytta til proprietær H. Coldevin, Dønnes.  Den ble nedlagt i 1888 av økonomiske årsaker, eller på grunn av «smaalighet fra magtens mænd», som statskonsulent S.M. Nøkleby skrev.  Slike husholdningsskoler var på samme måte som landbruksskolene ledd i moderniseringa av landbruket.  Omlegginga i jordbruket innebar blant annet større satsing på krøtterhold og melkeprodukter.  Statens landbruksdirektør, Jonas Smitts ideal var «det rationelle Jordbrug, et paa videnskabelig Tænkning grundet Jordbrug. Dit var det langt igjen, skrev han i 1883: «[D]er er fremdeles store Strækninger af Landet, hvor selv de enkleste Grundsætninger for et rationelt Brug endnu kun er lidet kjendte, hvor et ufuldkommet Arbeide paa Agerjorden, knap Fodring af Husdyrene i Vintertiden og mangel paa Omhu i Valg af Avlsdyr, i Forening med Ukyndighed i Tillavning af Meieriprodukter, fremdeles er almindelig raadende.» Ut fra den vanlige arbeidsfordelinga i landbruket var både menn og kvinner på gårdene ansvarlige for denne sørgelige tilstanden i modernæringa.

Inntakskrav 

Amtet ønsket at kvinneskolen på samme måte som landbruksskolen skulle komme hele Nordland til nytte.  Derfor ble det ved inntak av elever tatt «tilbørlig Hensyn til en rimelig Fordeling Fogderiene imellom» på hvert kurs.  Jentene skulle som regel være fylt 18 år; det ble forventa god helbred og alminnelig gode evner.  Det var ikke ønskelig å ta inn «undermaalselever, som det ikke lønner sig at koste skolegang paa.» Det måtte videre framlegges attest fra sogneprest for sedelige forhold.  Likevel var bestyrer Nilssen bekymra for at «det vilde blive vanskeligt at opretholde den nødvendige Orden ved en Skole, hvor Gutter og Piger var sammen.»  Han foreslo derfor at det i reglementet for kvinneskolen burde framgå at en elev som «gjentagende vise Ulydighed, Dovenskab eller umoralsk Forhold», kunne bortvises.  Det er imidlertid grunn til å merke seg at det er vanskelig å finne en kvinneskoleelev som fikk dårligere enn beste vurdering på vitnesbyrdet for sin oppførsel.  Dette er til forskjell fra «gutteskolen» der det var flere eksempler på utvisning for slett oppførsel, fyll og spetakkel.  Etter landbruksskolens andre år omtaler bestyreren «stridige karle.  En aften måtte to svinebindes på grunn av raseri i fyll.»

Utfordringer ved skole med begge kjønn 

Klikk for stort bildeHusmorskole- og landbruksskoleelever utafor fjøset på landbruksskolen i 1932. Bildeeier Gerd Karin Lysholm, Bodø Men å ha elever av begge kjønn ved samme skoleanlegg var en utfordring som ledelsen stadig kom tilbake til.  I beretningen om «den til Tromsø Stifts Landbrugsskole kombinerede praktiske Kvindeskole for året 1902» skrev bestyrer Nilssen bl.a. at «[d]en Frygt, der næredes af Forhold, hvor baade Gutter og Piger opholder sig ved samme skole, har vist sig ikke helt ugrundet.  Bestyrerinden og Lærerinden er enige med Bestyreren i, at disse Forhold stiller sig ikke lidet vanskeligere hernord end andre Steder i vort land.»  (Det kan nevnes at bestyreren som var fra Verdal i Trøndelag hadde søkt råd hos kollegaen ved en kombinert landbruks- og husholdningsskole i Trøndelag.  Kollegaen hadde gitt uttrykk for at kombinasjonen av gutter og jenter ved samme skole fungerte helt fint.)

I årsberetninga for året 1908 legger bestyreren vekt på pedagogiske utfordringer med den kombinerte skolen og skriver «at den nu 7 aarige erfaring har overbevist mig om, at kombinationen desværre ikke medfører mere end en eneste fordel – nemlig prisbillighet – medens ulemperne fremdeles er mange og dels noksaa store.  De kan kortelig samles i et par uttalelser fra bestyreren for gutteskolen og bestyrerinden av pikeskolen.  Bestyreren siger, at pikernes nærvær distraherer gutterne, saa mange av dem ikke gjør sig den nytte av skolen, de ellers kunde; og bestyrerinden siger, at gutternes nærvær distraherer pikerne, saa mange av dem ikke gjør sig den nytte av skolen, de ellers kunde.»

Den specialkomitéen som amtstinget nedsatte i 1913 for å utrede spørsmål rundt husmorskoleundervisninga, la betydelig vekt på den distraksjonen og mangelen på alvor og energi i arbeidet som skyldtes at det ved skolen var elever av begge kjønn.  Dessuten førte den kombinerte skolen til den ulempen at begge skolers «funktionærer» til enhver tid måtte utvise den største «agtpaagivenhet» overfor elevene for at man skulle sikre seg mot «uregelmessigheter, der kan komme til at sætte begge skolers gode omdømme ute i distriktene paa spil.»  I en utredning fra 1916 slo lærerne fast at samværet mellom gutter og jenter måtte være «underkastet en noksaa indgaaende kontrol» og «omgjærdes med strenge reglementariske bestemmelser for at man skal være sikker paa at det ikke forekommer tilfældige uregelmessigheter.»

Siste gang de moralske spørsmål synes å ha bekymra Nordland fylkesting, var i 1930.  I sitt innlegg i debatten om flytting av husmorskolen til Søvik i Alstahaug sa lederen i landbrukskomitéen, ordfører i Alstahaug og tidligere stortingsrepresentant (Bondepartiet) Jens Steiro bl.a. følgende:  «De eldre ordførere kjenner muligens også til, at de disiplinære forhold mellem husmorskolens og landbruksskolens elever ikke er, som de bør være.  Landbruksskolens bestyrer har således i et brev anført, at der hadde hendt ting, som hvis de ikke hadde blitt holdt skjult, til elevene er reist, sikkert hadde ført til utvisning både av gutter og jenter.»

"et savn etter husmorskolen."

Det er imidlertid mange vitnemål om et svært positivt skolemiljø preget av kameratskap og livsglede ved den kombinerte skolen.  Og da lærerinnene og de kvinnelige elevene forsvant, ble det snart «et savn etter husmorskolen.  Fritidslivet på skolen ble helt forandret.  Det var ikke lenger så lett å lage skuespill, og en sluttet med det.  Det ble arrangert en og annen fest, men jentene som kom på festene, var et nokså tilfeldig utvalg.  Elevlaget fortsatte med møter hver 14. dag.  Men det ble nokså trist på møtene.  En prøvde å få i stand foredrag og diskusjoner, og laget litt hygge med kaffe og kaker.  Det gikk, men var noe grått og hverdagslig det hele.  En prøvde seg med sketsjer på festene og pyntet salen. (…) For en tid gikk det bedre, men gråheten hadde lett for å snike seg inn på forsamlingen igjen.  Sangkoret som det før hadde vært slik stas med, gikk ikke lenger så godt.  Det skrumpet inn og måtte til slutt opphøre.» (Moe, 1974)

Handverkslærer Oskar Eldby skal ha omtalt konsekvensene av at husmorskolen ble flytta bort fra landbruksskolen «som om kolven datt ut av bjølla».

«Skolens Hovedformaal er at lære Eleverne Forstaaelsen af og Dygtighed i, hvad der henhører under en Husmoders Gjerning.»

Bestyrer L.P. Nilssen foreslo i utgangspunktet at kvinneskolen skulle benevnes «Husmoder- og Kvægrøgterskole ved Landbrugsskolen».  Skolens formålsparagraf lød i all enkelhet: «Skolens Hovedformaal er at lære Eleverne Forstaaelsen af og Dygtighed i, hvad der henhører under en Husmoders Gjerning.» Undervisninga skulle være både praktisk og teoretisk.  Den praktiske undervisninga skulle omfatte

  1. Husholdningsførsel, baade simplere og finere.  Især skal der lægges Vægt paa Oplærelse i et godt og sparsommeligt Husstel, hvorfor Hovedvægten bør lægges paa at udnytte Alt, saa Intet gaar tilspilde, saa der ved smaa Midler kan tillaves nærende og velsmagende Kost.  Iøvrigt indbefattes under Husholdningsførselen Madlavning, Slagtning, Fødemidlernes Konservering, simplere og finere Bagning, Syltning, Brygning og Vinlægning.  Endvidere almindelig Rengjøring, Vask, Strygning og Rulling.
  2. Haandarbeide, fornemmelig Lapning, Stopning, samt Skræddersøm, Linsøm og Tilklipning.
  3. Kreaturrøgt og Melkestel, Kjærning og Ysting.
  4. Havestel.
  5. Regnskabførsel og praktisk Regning.

Klikk for stort bildeLærebok i husstell Eier av boka: Helene Sofie Breivik, Hadsel Den teoretiske undervisninga skulle omfatte norsk, «væsentlig skriftlig Gjennemgaaelse af det lærte», det viktigste av husdyrlæra, litt kjennskap til plantelære og hagebrukslære, kort «Omrids af Kemi, Fysik og Fysiologi i sin Anvendelse paa Husstellet og Husholdningen.»

Uenighet om nytten i utdanningen 

Det var uenighet blant ordførerne i amtstinget/fylkestinget (fra 1919) om nytten av dette opplæringstilbudet.  Noen av dem hevda at elevene ikke lærte det en bonde har bruk for, og når flere av dem mente dette var et forfeila prosjekt, var det fordi skolen lå for nær byen.  Det gjorde at de jentene som gikk der, angivelig fikk «et bymessig tilsnitt». (Cornelius Enge, Vik på Helgeland, 1926).  «De fleste kvinner, som går ut av skolen, søker plass i finere hus i byene eller på kafeer, og det er jo husmødre til landsbygden skolen har vært tenkt til å utdanne.» (Jakobsen, Korgen, 1926).  På den annen side kunne ordføreren i Borge i Vest-Lofoten, Vm. P. Olsen, vitne om at elevene lærte både matstell, håndarbeid, husdyrstell og hagebruk: «De unge piker fra min bygd, som har gått på husmorskolen er kommet tilbake til bygden, og efter min erfaring har de hatt utbytte av undervisningen, og de har ikke bidratt litet til en bedre økonomi ikke bare i sine egne hjem, men også ved de eksempler de har gitt andre.»(1926)  Skolen bidro sjøl til at noen av elevene tok «tjeneste» andre steder enn i heimbygda.  I beretninga om kurset 1904/05 heter det at bestyrerinna får mange forespørsler om jentene og er «disse behjælpelig med at faa dem anbragt paa Steder, hvor de foruden at gjøre Nytte for den Løn de faar, samtidig ogsaa kan faa Anledning til yderligere at udvikle sig.»

Utfordringer 

Samlokaliseringa av de to skolene ble både av landbruksskolens og kvinneskolens ledelse tidlig ansett som lite heldig.  Til tross for bygge- og ombyggingsvirksomhet i løpet av perioden 1900 til 1935 ble det snart klaga over plassproblemer og begrensninger i utviklingsmulighetene for begge skolene.  Fra kvinneskolens side ble det reist faglige innvendinger.  Den store felleshusholdninga gjorde at det ble meget vanskelig å drive en systematisk undervisning.  Svært mye av elevenes tid gikk med til tungarbeid for felleshusholdninga og gårdsdrifta.  Dette gikk også ut over teoriundervisninga.

I 1921 sendte imidlertid landbruksdepartementet ut «Bestemmelser vedkommende husmorskoler som er kombinert med landbruksskoler».  Bestemmelsene gjaldt bl.a. styreordninger, men det som fikk størst betydning for drifta i Bodin, var at det skulle bli slutt på at husmorskolen ble pålagt arbeid med husholdet for landbruksskolen: «For å gjennomføre en mere planmessig matstellundervisning og for å hindre at der legges for sterkt beslag paa elevene til manuelt arbeide, har departementet bestemt at husmorelevene ikke skal delta i matlagning ved landbruksskolens internat.»

Omorganiseringa som var positiv faglig og pedagogisk, førte til alvorlig svikt i søkninga fordi elevene nå ble avkrevd kostpenger i ei svært vanskelig økonomisk tid for landbruksbefolkninga.  Og den viktigste begrunnelsen for den kombinerte skolen hadde falt bort med husmorskolens fristilling fra ansvaret for og arbeidsoppgavene med husholdninga for landbruksskolen.  Husmorskolen bidro ikke lenger til den «prisbillighet» som det var argumentert med i begynnelsen.

Flytting av husmorskolen 

Etter flere runder i amtsting og fylkesting fatta Nordland fylkesting endelig – etter en lengre debatt 15. juni 1933 enstemmig vedtak om å flytte Nordland fylkes husmorskole fra landbruksskolens anlegg i Bodin til de tidligere sjukehusbygningene på Søvik i Alstahaug.  Vedtaket ble iverksatt fra årsskiftet 1934/35.  Husmorskolen i Bodin var en liten, fylkesdekkende institusjon som årlig tok inn 12–16 elever, men i heile skolens tid i Salten ble det stilt spørsmål om dette var en viktig institusjon og spesielt om den var lokalisert på riktig sted.  I tjueårsperioden 1913 til 1933 foregikk det en nærmest sammenhengende regionpolitisk debatt basert på omfattende saksutredninger før det ble fatta endelig vedtak i saken.

Alternative lokaliseringer i Bodin var Vollen/Øvre Rønvik og husmannsplassene Vågøynes/Vågøy. Sistnevnte lokalisering ble både av skolens lærere og ledere ansett som meget gunstig, men da Staten ønsket å overta området som Forsøksgård for plantekultur for Nord-Norge, falt flytting av husmorskolen dit bort.  Flytting til Dønna fikk i 1916 flertall i amtstinget, men det mangla én stemme på kvalifisert flertall, og før neste års tingsamling var Dønnes gård solgt til andre.  I skolerådsmøte ved landbruksskolen 6. februar 1922 vedtok samtlige «funksjonærer» - bestyrer, første- og andrelærer, gartner, verksmester og fjøsmester – å foreslå overfor overstyre og fylkesting «at herværende husmorskole indstilles indtil der kan skaffes den en tilfredsstillende plads enten paa egen eller leiet gaard.»  Skolens overstyre skjøt imidlertid ned forslaget ganske umiddelbart.  Men året etter – i 1923 – fikk et forslag om nedlegging av husmorskolen heile 21 av 50 stemmer i fylkestinget: «Husmorskolen ophæves fra indeværende aars slut og den gamle bestyrerbolig blir for fremtiden at benytte bl.a. til bolig for fjøsmesteren og hvad der for øvrig har interesse for landbruksskolen.» (Den gamle bestyrerbolig hadde fra 1921 vært lokaler for husmorskolen.)

Sjukehusbygningene på Søvik hadde stått ledig i ni år da husmorskolen overtok dem i 1935.  Bygningene hadde imidlertid blitt restaurert med midler ved salg av noe av jorda der og oppsparte midler fra drifta i Bodin. Samtidig ble det reist et nybygg, kalt Valhall, for å dekke behovet til landbruksskolen i Bodin.

Av Jorulf Haugen. 

 

Litteratur:

Haugen, Jorulf: - En klamp om foten. Den praktiske Kvindeskolen/husmorskolen ved landbruksskolen i Bodø landsogn, masteroppgave ved Nord universitet, 2018.

Fant du det du lette etter?