Ørnefangsten på Værøy

FAST GREP: Når fangeren først hadde fått tak, fikk ikke den store fuglen luft under vingene. Viktig da med et fast og solid grep om begge føttene; samtidig som at rovfuglen ikke fikk bruka de sylkvasse klørne. Foto 1974: Dag Sørli - Klikk for stort bildeFAST GREP: Når fangeren først hadde fått tak, fikk ikke den store fuglen luft under vingene. Viktig da med et fast og solid grep om begge føttene; samtidig som at rovfuglen ikke fikk bruka de sylkvasse klørne. Foto 1974: Dag Sørli (FAST GREP: Når fangeren først hadde fått tak, fikk ikke den store fuglen luft under vingene. Viktig da med et fast og solid grep om begge føttene; samtidig som at rovfuglen ikke fikk bruka de sylkvasse klørne. Foto 1974: Dag Sørli) DagSørli

Ørnefangsten på Værøy hadde en form som folket på Værøy trolig var helt alene om.

 

Man jaktet ikke på ørna, man fanget den. Og det eneste fangstredskapet som ble brukt, var fangerens egne hender!


 

«Å sitte på ørnhus»

Da jeg kom til Værøy i 1963 var tradisjonen med å ”sitte på ørnhus” stadig levende.
Fortsatt kunne man treffe noen av de legendariske ørnefangerne i bygda – det var til og med noen som fortsatt drev denne underlige og spesielle Værøyformen for ørnefangst.
ØRNEFANGER: Martin Nikolaisen var en av de aller siste som fanget ørn på ”gammelmåten” på Værøy. Men nå ble ørna ringmerket og sluppet fri.  - Klikk for stort bildeØRNEFANGER: Martin Nikolaisen var en av de aller siste som fanget ørn på ”gammelmåten” på Værøy. Men nå ble ørna ringmerket og sluppet fri. Foto: Dag Sørli ( Dag Sørli)
 

Omtalt i pavens Roma

Fangstformen går langt tilbake i tid, og var i gamle dager godt kjent også utenfor landets grenser. Selv i pavens Roma snakket man om den spesielle ørnefangsten som foregikk på Værøy.
Presten Fransesco Negri (1624-1698) dro til det ytterste nord for å få svar på spørsmålene om det virkelig var sant at ”fattige bønder og fiskere på Værøy fanget ørn med sine bare hender” - slik det gikk rykter om i Roma.
 

Bekreftet ryktene

Da Negri kom tilbake til sitt solfylte Italia i 1666 kunne han bekreftet at ryktet om den utrolige ørnefangsten på Værøy var en realitet. Rett nok hadde han ikke ved selvsyn sett fangsten – for den underlige fangsten foregikk kun i årets aller mørkeste måned. Men troverdige og pålitelige folk hadde gått god for historiene!
 

«Ørnhus»

For å drive den spesielle fangsten måtte fangeren først og fremst ha et ”ørnhus” – en grop eller hule i steinura der fangeren kunne holde seg skjult. Det ble lagt mye arbeid og prestisje i byggingen av disse ”ørnhusene” – de skulle gå mest mulig i ett med terrenget.
 

Trangt og mørkt

Når fangeren hadde krøpet ned i sitt trange og mørke ”ørnhus” og dratt steinhella over åpningen, skulle intet verken høres eller sees. ”Ørnhuset” hadde en ”fangstglugge”, og foran ”fangstgluggen” var det et flatt område der fangeren la ut åte.
Åtet hadde fangeren bundet fast i et tau trukket gjennom fangstgluggen. Slik kunne han forsiktig trekke åtet og ørna nærmere og nærmere inntil fuglen var innenfor rekkevidde for fangeren.
 

Jaktet i desember

De gamle ørnefangerne brukte å ”mate ørna til”. Tidlig om høsten startet de derfor med å legge ut slakteavfall som åte ved ”ørnhuset”. I desember måned var omsider tiden kommet til selve fangsten.
RØMDALEN: «Ørnhuset» ligger skjult i terrenget. Det som ble brukt da Walter Kilvik fanget ørn, lå i Rømdalen – ikke så langt fra bebyggelsen på Sørværøy.  - Klikk for stort bildeRØMDALEN: «Ørnhuset» ligger skjult i terrenget. Det som ble brukt da Walter Kilvik fanget ørn, lå i Rømdalen – ikke så langt fra bebyggelsen på Sørværøy. Foto: Dag Sørli ( Dag Sørli)
 

Tidlig om morgenen

Tidlig om morgenen, lenge før den første stripe med dagslys viste seg på himmelen og den første ravn var våknet, måtte fangeren være på plass i sitt ørnhus. Ingen ravn måtte se fangeren legge ut åtet eller krype ned i ”ørnhuset”. Man visste av erfaring at det ikke ville bli noen fangst uten at kråke og ravn først hadde inspisert og godkjent stedet.
Hadde fangeren fulgt alle regler, var det bare å vente på det sparsomme dagslyset. Med dagslyset kom de svarte åtselfuglene. Med mye lyd og stor grådighet reiv og sleit de i åtet som var bundet godt fast.
 

Kanskje ei sulten ørn

Var dagen god og fangeren heldig, dukket det kanskje opp en sulten ørn ved åtet. Da var det bare for fangeren forsiktig å trekke åtet og ørna nærmere fangstgluggen – og til slutt ta bort torva som skjulte gluggen og gripe ørne om beina for så å trekke den inn fangsgluggen. Slik foregikk ørnefangsten på Værøy.
SJU PÅ EN DAG: For fangeren, skjult i sitt «Ørnhus», var det å ta bort torva som dekket fangstgluggen, strekke ut armen og gripe ørna om beina. Rekorden skal visstnok være 7 ørn på en dag.  - Klikk for stort bildeSJU PÅ EN DAG: For fangeren, skjult i sitt «Ørnhus», var det å ta bort torva som dekket fangstgluggen, strekke ut armen og gripe ørna om beina. Rekorden skal visstnok være 7 ørn på en dag. Foto: Dag Sørli ( Dag Sørli)
 

Den siste fangeren

I 1968 ble ørna totalfredet. I noen år etter fredningen fikk imidlertid Walter Kilvik som var lærer på Værøy, tillatelse til å fange ørn for ringmerking. Han benyttet seg av ”gammelmåten” og satt på ”ørnhus”. Det gjorde at jeg fikk anledning til å dokumentere denne utrolige fangstformen. 21. desember 1974 ble for øvrig den siste ørn fanget på ”gammelmåten” på Værøy.
 

Hvorfor ørnefangst?

Den offisielle begrunnelsen for at Værøyfolket drev ørnefangsten, var den store skaden rovfuglen gjorde på utgangersauene. I eldre tid gikk sauene ute både sommer og vinter, og det kunne nok hende at de flaksende rovfuglene skremte en og annen utgangersau utfor de bratte flågene.
 

Skuddpremie

For å redusere bestanden av ørn, ble det i en periode betalt hele 2 kr i skuddpremie for hver fugl. Det er tydelig at bestanden av ørn har vært stor – for på et enkelt år betalte lensmannen ut ”skuddpremie” for 252 ørn – alle fanget på ”gammelmåten” - uten bruk av kuler og krutt.
Pengene var nok kjærkomne, men ikke den egentlige drivkraften. Ørnefangsten var mer betraktet som en sport enn som en jakt – en slags manndomsprøve for ungguttene på Værøy. Det å ”sitte på ørnhus” ga status i lokalsamfunnet.
De forlatte ”ørnhusene” på Værøy ligger i ettertid i fjellet som viktige kulturminner, og forteller om en underlig fangstform som folket på Værøy trolig har vært alene om.
 

Anbefalt radio - Magda "I Bua" Nicolaysen (95) om ørnefangst. Ved Hans Kr. Bukholm, 1980:


BILDET i spilleren av havørn: Kai Jensen / Scanpix.
 

Anbefalt fjernsyn: "Ut i naturen" - Reporter Kari Toft og Dag Sørli om ørnefangst på Værøy.



Anbefalte artikler:

Værøy
Svartsirupvintre med ørnejakt
Naturen i Værøy
Lofoten
1900-tallet i Værøy