Pisket og brennmerket for fisketyveri



Syrval Pederssøn ble tatt for fisketyveri. Straffen ble offentlig pisking og brennmerking.
Dette skjedde på Værøy, Lofoten i Nordland, året 1693. Tre andre som var med på tyveriene, fikk også strenge straffer. Tyveri av fisk var en forbrytelse som ofte ble straffet hardt i denne tiden - særskilt i områder med produksjon av tørrfisk.
TYVERI: Domstolen gikk nådeløst til verks mot tyveri av fisk, som i eksemplet fra Værøy i denne artikkelen.  - Klikk for stort bildeTYVERI: Domstolen gikk nådeløst til verks mot tyveri av fisk, som i eksemplet fra Værøy i denne artikkelen. Tegning: Arne Jacobsen (TYVERI: Domstolen gikk nådeløst til verks mot tyveri av fisk, som i eksemplet fra Værøy i denne artikkelen. Tegning: Arne Jacobsen) Tegning: Arne Jacobsen



Bortvist fra Helgeland

Det var Birgitte på Værøy, som var enke etter Hr. Tosten Erikssøn, som hadde Syrval som tjener. Han hadde kommet til Værøy etter å ha blitt bortvist fra Helgeland på grunn av tyveri. Det var trolig denne "gamle synden" som fikk rettstinget på Værøy til å straffe Syrval noe hardere enn de andre tyvene; altså en dom i skjerpende retning.
 

Fikk tobakk i bytte

Syrval Pederssøn hadde først med seg Ole Rsmusssen og Paul Olssøn på tyveriet. Syrval hadde krøpet inn på Stabburet og kastet tørrfisken ut gjennom ei glugge ned til de andre. Tyvgodset bragte de til Sofie Hansdatter, som ga dem tobakk i bytte.
Dette gjentok seg fem ganger, ifølge en artikkel i boken Lofoten og Vesterålens historie:
"Siste gangen ble de oppdaget av en utenforstående, Tørris Larssøn. Tørris slo seg på lag med de tre andre, men mens de holdt på med å hente fisk fra stabburet, kom Birgitte og oppdaget tyveriet."
 

Pisking og brennmerking

Syrval ble dømt til kakstryking og brennmerking. Kakstryking (avskaffet i Norge i 1842) betydde offentlig pisking med 27 slag på bar rygg, og var ment både som æres- og legemsstraff, og skjedde ofte i kombinasjon med brennmerking.
Ole og Paul ble også dømt til pisking, til å "miste sin hud". Redskapet var ofte lærpisk innsatt med små blykuler.
Tørris, som egentlig ikke rakk å fullføre noe tyveri, ble dømt til å stå i halsjern en søndag foran kirken. Og til to dager på vann og brød.
 

Sult og død

Denne typen straff for tyverier, skjedde i en periode med omfattende elendighet, spesielt blant den fattigste almuen. I boken "Lofoten og Vesterålens Historie" er det særlig årene 1660-1700 som trekkes frem som en periode med brutal nød.
Folk dør på sotteseng - menn sulter ihjel til og med i båten, og det er stor barnedødelighet.
Samtidig er dette en epoke da kongens utsendinger reiser rundt og krever inn skatter fra alle og enhver.
Kilder:
NRK
Store Norske Leksikon (nett)
Lofoten og Vesterålens historie 1500-1700 (Utgitt 1978)
 

Anbefalte artikler

Ole Anton Sivertsen Moland - den siste som ble halshogd i Nord-Norge
Nille Jensdatter - halshogd for påstått barnedrap
Guri Nilsdatter - henrettet for sex med søskenbarn
Dødsdom for hekseri etter bygdesladder
Henrettelser i Nord-Norge
Heksebrenning i Nord-Norge