Livbåtene kom fra hverandre, og det var den største av disse som holdt seg flytende, til den standet langt nord på Røst. Men de fleste av de 47 sjøfolkene i denne livbåten har da omkommet underveis; av sult, utmattelse, kulde, og tørst.
De skipbrudne italienerne kom til en for dem ukjent verden. Men Querini var et opplyst og nysgjerrig menneske - han noterte seg det han så og hørte:
“Husene på Røst er runde, laget av tre og med en åpning i taket som er dekket med gjennomsiktig fiskeskinn. Her vokser ikke korn, men hver familie holder seg med fra fire til seks kyr til sitt underhold. De lever alle av fisk, for det meste stokkfisk og kveite. Stokkfisken tørkes i sol og vind og blir tørr som tre. Når den så skal fortæres slås den med en øksehammer. Da blir den trået og senet, før den tilsettes smør og krydder for smakens skyld.
Klærne er av grov ull som blir kjøpt som klede i Bergen. Sjelden bruker de skinn, mest fordi de ville venne seg til det kalde klimaet. Spedbarna blir lagt nakne under gluggen for at snøen skal falle på dem og herde dem mot kulden.
Om våren kom det tallrike flokker med ender og folk plukket egg som de laget pannekaker av. Det smakte godt.”
Takknemlige italienere
Italienerne var blitt tatt godt imot av folket på Røst. De led for så vidt ingen nød.
I tre måneder varte det ufrivillige oppholdet på Røst. De kom etter hvert trygt hjem igjen, og kunne fortelle sine bysbarn en underlig historie. Mens Querini satte seg til med fjærpennen og formidlet opplevelser og inntrykk, slik at vi - nesten 600 år senere - kan ta del i historien.
Statue
På Sandøya er det reist en bauta til minne om Pietro Querini og hans menn.
Og på Røst glemmer folk aldri Pietro Qerini.
Anbefalt radio:
Anbefalt radio:
Anbefalte artikler:
Røst
Røst og Sandrigo
Dette er Italia...
Det rause folket på Røst