Nordlandsjekta

Klikk for stort bildeJekt med toppseil og storseil heistNordlandsjekta er et fraktefartøy som også kalles bare jekt. Fartøyet har særlig vært brukt til å transportere last og passasjerer langs kysten av Norge. Der finnes flere typer jekter.

Bevarte Nordlandsjekter

  • Anna Karoline (original tilstand) Eies av Nordlandsmuseet og er stilt ut på Jektefartsmuseet
  • Pauline (gjennomrestaurert til sjødyktighet) Eies av Egge museum
  • Brødrene (Kopi bygd i 1995 etter Nordlandsmuseets første jekt) Eies av Stiftelsen Nordlandsjekta Brødrene

Klikk for stort bildeJekta Anna Karoline til kai i Namsos

Transportfartøy

Føring av last var hovedoppgaven til jektene. Båttypen var spesielt godt egnet til transport av tørrfisk.

Ut av Nord-Norge var lasten i hovedsak fisk og fiskeprodukter, til Nord-Norge fraktet jektene korn, bygningstømmer og andre produkter som ikke ble fremstilt i landsdelen.

Klikk for stort bildeJekt for anker ved klippfiskbergene ved Saltstraumen.

Klinkbygd skrog

Jektene var opprinnelig klinkbygde fartøy med råseil. På klinkbygde fartøy ligger de enkelte bordene i skroget med en liten overlapp over hverandre. Dette er en gammel byggeteknikk, som brukes også i vår tid på tradisjonsbygde fartøy. Teknikken er nordisk, og de eldste eksemplene er eldre enn vikingtiden. Vikingskipene var klinkbygde.

Skrog med kravellhud

De tre jektene som eksisterer i dag har kravellhud. Med kravellhud menes at de enkelte bordene i skroget ligger kant-i-kant. Skrogsiden får dermed en glatt overflate.
Jekta Anna Karoline har både klinkbygd skrog og kravellhud. Hun ble klinkbygd i Mosvik i Trøndelag i 1876, og ble i 1890 modernisert med kravellhud utenpå det opprinnelige skroget.. Det klinkbygde skroget er synlig på innsiden.

Akterspeil

Klinkbygde fartøy har ofte et skrog som går ut i en spiss i begge ender med forstavn og akterstavn. Det gjør ikke jekteskrog. Baugen har en karakteristisk forstavn som reiser seg nesten loddrett og ganske høyt over skroget for øvrig. Jektene har flatt akterspeil.

Klikk for stort bildeJekt med flaker til kai i Sandviken i Bergen

Dekk

Opprinnelig hadde ikke jektene fast dekk. Det var mulig å lage til et dekk med løse treplater kalt flak. Fleksibelt dekk i form av flak gjorde det enkelt å variere lasterommet i jekta etter hva slags last den skulle føre. Anna Karoline var bygd som ei flak-jekt, men fikk påsatt fast dekk i 1908.

Veng

Helt bak i jekta, var det satt opp en såkalt veng, hvor mannskapet hadde lugar og enkle kokemuligheter.

Seil

Jektene var utstyrt med to råseil. Et storseil og et toppseil.

Råseil er seil festet i ei rå, som er en bom av tre som kan heises opp i masta. Seilet henger ned fra råa.

Størrelsen på seilet ble regulert etter vær og vind. Trengtes mindre seilføring slapp man storseilråa litt ned og bandt opp nederste del av seilet. Da fikk storseilet mindre trekkraft.

Ved gode vindforhold kunne man øke seilføringen og trekkraften ved  å heise toppseilet i tillegg.

Mast

Masta var av tre, og festet på kjølen. Fra toppen av masta og ned til skroget var det festet tau kalt vant. Disse hadde til funksjon å stabilisere masta.

Klikk for stort bildeBodø havn, jekt for anker i sundet mellom Nyholmen og Burøya.

Mannskap

Mannskapet ble ofte rekruttert i bygdene jekta hørte til. Rundt 5 personer trengtes for å seile ei jekt til Bergen. Jekteskipperen var den som eide jekta. Jektestyrmannen var den som førte jekta, og hadde kommandoen mens de var på reise. Jekteskipperen var ofte den som hadde ansvaret for handelen når de var i Bergen for å selge lasta.

En god jektestyrmann kjente leia godt, og kunne navigere uten hjelpemidler. Under optimale forhold kunne en god jektestyrmann bruke tre dager på ferden fra Lofoten/Salten til Bergen.