Samisk religion

I denne artikkelen finner du informasjon om:
 
  • Savje - de underjordiske
  • Samiske gude og gudinner
  • Religiøse symboler
  • Sjamanene
  • Kristningen av samene
  • Læstadianismen
  • Samenes religion i dag.

Samenes førkristne religion var ingen helhetlig "lære". Den samiske naturreligionen har ingen skrifter, og heller ingen regler for gudsdyrkelse. Den baserte seg på en sjamanistisk kultusform der runebommen og joik betydde mye. Man anså at naturen hadde sjel.Alt hadde liv – og sjel. Steinblokker, fjell og innsjøer levde og samene trodde de kunne være til hjelp for menneskene hvis man tilba dem og ofret til dem. Kreftene i naturen var guddommer.

 

Sajve

Et fremtredende trekk ved samenes gamle tro var troen på "de underjordiske".

I visse fjell og andre naturformasjoner bodde underjordiske vesen som levde og virket på samme måte som samene selv. Men der var det større jordisk rikdom, større menneskelig lykke, og disse vesenene levde i større fullkommenhet enn menneskene. Somme mennesker kunne eie slike underjordiske vesener – kommunisere med dem og ha nytte og hjelp av dem. De kunne fått dem i arv, ofret dem til seg, joiket dem i sin makt eller rett og slett kjøpt dem av andre. Det var en enorm fordel ha en slik i sitt eie. De underjordiske ble kalt Sajve eller Saivo og Saivo ble plassene der de holdt til også kalt.

 

Guder & Gudinner

Det var mange guder og de hadde bestemte oppgaver. Til naturgudene hørte Beaivi (sola) Dierpmes (Tordenen) og Bieggolmmái (Vindmannen). Man hadde også Mánnu (Månen), Veardolmmái (verdensmannen) og Rananieida – et kvinnelig vesen som ordnet med jaktvåpen og grotid.

Om man sammenligner den norrøne mytologien, åsatru, med gammel samisk religion ser man mange likheter. Dierpmes svarte f. eks. til Tor, Bieggolmmái til Njord, Rananieida til Frøya osv. Det har også blitt påstått at til og med katolsk kristendom fantes på noen runebommer, i Gud, Guds Sønn og Jomfru Marias skikkelser.

Den rådende gudegruppen bestod av raerien-aehtjie, den rådende far, og hans kone og sønn raerien-aahka og raerien-baernie.

Det var også mange andre gudevesener, for eksempel Maadter-aahka (stammoren), Saraahka, (spinnekona), oksaahka (dørkona) og Juksaahka (buekona). Dyrene var også med. Både bjørn og rein betydde mye.

Symboler

Solen – Med solen kom dagen, varmen og sommeren. Solen drev bort kulden og smeltet snø og is. Den var den gudemakt som spredde ly, varme, og liv ut over verden. Solen var den beste av alle verdensguder.

Tordenguden – var den sterkeste og voldsommeste av alle guder. Han slo ild i skyane, og han kunne også slå ild på skogen. Men han va ikke bare til vrede, han kunne også gi regn slik at liv kunne vokse.

Vindens guddom – Denne guden kunne også være sterk og hard. Bitende kvass for han over fjellviddene, og ingen kunne stå i mot han. Han kunne også blåse svakt og behagelig.

Naturens makter var mangfoldige for den som levde i den. Gudene var både mannlige og kvinnelige.

Den rådende far var fruktsomhetens gud, han skulle ha offerdyrets kjønnsdeler for å gi reinlykke slik at det ble mange kalver.

Det finnes også fire kvinnelige guddommer: Maadteraahka, Saraahka, Juksaahka og Oksaahka. Disse spilte en sentral rolle ved et menneskes unnfangelse og fødsel.

Maadteraahka – Stammoren. Hun var viktig i et menneskes tilblivelse. Hun mottok menneskesjelen fra Raerien-aahka, skapte kroppen til sjelen og overlot denne til Saraahka. Maadteraahka hadde tre døtre.

Saraahka – Spinnekona. Hun var den første og den mest fornemme av døtrene. Saraahka lot sjelen i morslivet vokse til et foster. Hun verget det og var jordmoren som hjalp mennesket til verden. Hun ble også kalt "ildmor". Det er mange tradisjoner til henne, som det at hun var vinnens skytsgudinne.

Oksaahka – Dørkona. Oksaahka holdt til under dørstokken. Hun passet inn- og utgang, og overtok omsorgen for mor og barn etter fødselen. Hun bevarte mora for sykdommer og lot barnet vokse og trives.

Juksaahka – Buekona. Juksaahka hadde innflytelse på barnets kjønn. Hun kunne forvandle et pikebarn om til et guttebarn. Etter gammel tro var alle barn skapt til å bli pikebarn, men Juskaahka kunne gripe inn og forandre kjønnet på fosteret.

 

 

Sjamanen - Noaide

Mellom himmel og jord finnes det åpenbart mer enn det en umiddelbart kan se. I enkelte samfunn har en tatt konsekvenser av dette og overført til noen spesielle mennesker å ivareta samfunnets anliggender til det overnaturlige. Slike mennesker som har denne rollen kalles for sjamaner. Sjamanismen er ikke en religion i seg selv, men en kultform. Den forekommer vanligvis i klasseløse samfunn, og ofte hos folk som erverver seg som jegere, samlere og nomader. Hos folkegrupper som bor i det sirkumpolare området har sjamanismen vært vanlig.

Runebomma var for noaiden som et alter er for presten, like betydningsfull. Runebomma fantes i forskjellige versjoner, både i projeksjon og innhold, alt etter hvor den ble laget. I følge Ernst Manker finnes det fire hovedtyper. Beskrivelsene til Manker er hovedsakelig basert på måten trommen er bygd på.

Man har
 

  • Skåltrommen der trommeskåla, eller rammen er uthult av en rirkule – derav navnet skåltromme. Fururirkule er i de aller fleste tilfellene blitt anvendt som materiale, men der finnes også noen gjort av granrirkuler. Trommeskinnet er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene. Ser man i en større sjamanistisk sammenheng, vil man oppdage at den samiske skåltromma er unik i sitt slag.
  • sveiptromma er trommerammen bøyd av en sveip, og de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Her er også furu det dominerende materialet. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma er trommeskinnet her også festet til rammens øvre kant.
  • ringtrommen derimot er rammen av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten forsterket med en kantsøm. Også sveipeteknikk er brukt på vinkelrammetrommen. Selve sveipen er laget slik at den danner en vinkel.Runebomme av sydlig type med soltegnet i midten - Klikk for stort bildeRunebomme av sydlig type med soltegnet i midten
  • På en runebomme av sydlig type kan vi se det tradisjonelle sol-tegnet i midten.figurer/symboler for torden og vind samt en reinfigur og noen andre offerdyr. Rundt sentralfiguren er det ulike dyrefigurer, et reingjerde, rein med slede, båter, en tromme, kors og de kristnes boplass med hus, hest, ku og geit. På toppen den rådende far. Øverst til høyre kan man se dødsrikets figurer, og nederst på samme side de tre aahkah. Ellers rundt kanten ser man jeger med pil og bue, rovdyr, reiner, hund og mennesker.

     

     


Det var noaidens oppgave å lage tromme. Det var en hemmelighet hvordan noaiden lagde trommene sine, men bevarte trommer viser fremgangsmåten. Når det kommer til trommeskinnet så ble ugarvet skinn av en kalv etter en ettårsgammel reinsimle brukt. Til å lage figurene på trommen brukte de bark av older. Dette var jaktguden eller blodmannens tre. Treets blod gir farge som aldrig forsvinner. Noaiden puttet barkebiter i munnen og tygget så han ble rød rundt munnen. Mønsteret ble tegnet inn på tromma med en pinne. Når tromma skulle innvies var hele familien samlet. Alle satt på sin plass rundt ilden og ingen fikk røre den nye tromma. Hver kvinne ga et smykke, spenne eller en knapp som ble hengt opp i ei lærreim på trommas kant. Her ble det også hengt opp nye ting som f. eks. tenner og klør. Sterkest var driften fra et pilformet bein som sitter i penisen til bjørnen. Trommepinnen var en liten dobbelhammer av reinhorn. Under innvielsesseremonien var det familiens yngste gutt som fikk æren å slå første slaget. Det var gjerne en liten trekant eller en ring som lå på tromma når noaiden slo. Denne ringen rørte seg og forandret retning når tromma ble slått på, og den ble liggende over den figuren som det var bestemt fra høyere makter at den skulle ligge.

Etter hvert som kristne misjonærer kom inn i bildet ble tromma forbudt. Misjonærene brente nesten alle trommer på bål. Det viste seg nemlig at det var umulig å kristne samene så lenge de hadde trommene sine å holde seg til. Derfor ble det på 1600-1700 tallet satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte streng straff. For det meste var det bøter og fengselsstraff. Til og med dødsdom ble innført. Man vet i dag bare om noen få gjenlevende eksemplarer av runebomma, disse er å finne på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.

 

Misjonærene

Misjonærenes inntog i sameland er datert til så tidlig som 1200-tallet. Kirker ble bygd i Ofoten, Lenvik og på Tromsøya. I 1308 ble det reist ei kirke i Vardø, og sammen med disse kom også et nytt folk nordover. Kongene brukte kirkene til å erobre landeområder med. Samene brydde seg ikke stor om den nye troen som kom. Men da embetsmennene slik som prester og lensmenn tok til å mishandle samene ga nok noen etter. Tvang og frykt gjorde til at samer måtte ta i mot den nye religionen. De som ikke ville ble enten brent eller kjeppjaget. I årene mellom 1610 og 1688 brente myndighetene åtte samer på bål i Finnmark.

Presten Thomas von Westen (1682-1727) var av det milde slaget. Mens de andre prestene tordnet løs og stort sett brukte uforståelig dansk, svensk, finsk eller russisk, mente von Westen at samene burde høre Guds ord på morsmålet. Han oppnådde gode resultater og er gjerne kalt "samenes apostel". Men hans etterfølgere var gjerne prester av den harde typen. Spesielt beryktet ble presten Olavius Hjort (1740-1789), som virket i Kautokeino. Han raste rundt og dengte løs på samene med kjepper av alle slag og forbød dem å snakke samisk.

Fra ca. år 1770 og utover var tiden særlig tung. Mange prester allierte seg med brennevinshandlere. Den åndelige nøden førte til at mange samer slo seg på flaska, og for mange endte det med katastrofe. Samtidig som dette pågikk ble det i fattige kår i Arjeplog født et guttebarn som skulle bety mye for en del samer i årene fremover …

 

 

Læstadianismen

Læstadianismen ble til blant samene i Nord-Sverige omkring midten av attenhundretallet. Senere har den religiøse vekkelsesbevegelsen spredt seg utover hele Nordkalotten. Bevegelsen finnes også i andre land, f. eks. i USA. Til USA kom den takket være innvandring fra Nordkalotten. I alt finnes det mer enn 300 000 læstadianere.

Samene opplevde en enorm krisetid. Lokale myndigheter i storsamfunnet utsatte de for ekstrem utnytting. Særlig ille var brennevinshandelen. For staten var den en viktig innkomstkilde. Samene fikk brennevin i bytte for kjøtt- og skinnprodukter. Alkoholmisbruk var vanlig og dette påførte både familie- og samfunnslivet store skader. Barnedødeligheten var uhyggelig stor på grunn av alkoholen. Mange mistet næringsgrunnlaget sitt – reinflokken – fordi de i fylla vanskjøtte den, mistet den eller rett og slett solgte den for å få penger til brennevin. Det samiske samfunnet var i oppløsning. Forholdene var så ille at selv kirkelige ansatte var aktive brennevinshandlere.

Omkring 1845 oppsto en religiøs vekkelsesbevegelse blant samene i Nord-Sverige. Denne bevegelsen hadde sitt utgangspunkt i presten Lars Levi Læstadius sitt virke. Læstadius var prest i Sveriges nordligste prestegjeld – Karasuando – fra 1826 til 1849. Deretter var han prest og senere prost i Pajala fra 1849 til sin død i 1861.

Lars Levi Læstadius ble født i Jäckvik i Arjeplog i Nord-Sverige 10. januar i det herrens år 1800. Jäckvik ligger i Pite lappmark litt sør for Polarsirkelen – sju mil fra norskegrensen og seks mil til nærmeste nabo. Med hjelp fra sin halvbror, Carl Erik, tok Læstadius gymnaset i Härnösand. Høsten 1820 begynte han på universitetet i Uppsala. Han hadde egentlig lyst til å studere botanikk, han hadde særlig stor interesse for planter, men etter en anbefaling fra en bekjent tok han fatt på teologistudiet. Han beholdt imidlertid interessen for botanikk hele sitt liv

20. februar 1825 ble Lars Levi Læstadius og yngre hans bror, Petrus, ordinert til prester. Biskopen tilbød Læstadius prestestillingen i Karasuando, Sveriges nordligste prestegjeld. Han begynte tjenesten i mai 1826. Han måtte lære seg to nye språk for å gjøre seg forstått, finsk og tornesamisk. Læstadius holdt oppbyggelser, religiøst møte der en gjennom bibellesning, bønn, forkynnelse og sang prøver å styrke troen hos kristne. Der han hørte samene i kristendomskunnskap og leseferdighet.

Forholdene på Nordkalotten var som tidligere nevnt elendige på denne tiden. Alkoholmisbruket hadde tatt overhand hos både kvinner og menn. Læstadius beskriver tilstanden slik: "Når mødrene hele og halve dagen lå bevisstløse av fyll, fikk de små, uskyldige barna skrike seg til navlebrokk. Hvor mange av de små har ikke allerede grått seg til døde når morderengelen eller den urene spritånden har herjet blant folket i hundrevis av år".

Læstadianismen er en forholdsvis ny luthersk trosform. Den fikk stor betydning for både de nordiske samfunnene og for det samiske samfunnet ved at den førte an mot fornorskningen og ved at samer fant en kristen religionsform som de identifiserte seg med. I den første tiden hadde den en revolusjonær kraft med brodd mot statskirkens presteskap og religiøse praksis. Selv om kraften etter hvert er svekket, læstadianismen hatt betydning for samisk kulturliv helt til våre dager.

Læstadius’ lære har tre grunnleggende punkter:

  • Gjenfødelse
  • Synd 
  • Nåde.

Gjenfødelsen må finne sted hver gang man synder.

Synd har to former: Den ene er mellom mennesket og Gud, og den andre menneskene i mellom.

Nåde: Læstadius er i pakt med luthersk lære når han holder seg strengt til de tre stadiene på veien til nådens tilstand: vekkelse, frykt og selve gjenfødelsen.

Fryktens tid er vanskelig, og nådens tilstand kan ikke oppnås ved gode gjerninger, men bare ved gjentatte bekjennelser og en stadig rein samvittighet. Når man endelig når frem til nådens tilstand, vil man få et "nådens tegn" fra Gud. Den enkeltes byrde blir gjort lettere gjennom menighetens medvirkning.

Den læstadianske bekjennelsen skiller mellom de troende og "nådetyvene" som sier at de er troende, men som ikke er villige til prøvelser, og som dermed ikke har mottatt et nådens tegn.

Til å begynne med var læstadianismen en trosbevegelse som så på kulturell seperatisme som noe positivt, og hadde brodd mot rikmanns- og embetsvelde. Nå har ikke bevegelsen den samme dynamikken som i gamle dager. Ofte kan læstadianernes vurdering av verden virke litt "skjev" eller gammeldags på den yngre generasjon. Den har derfor ikke lenger noe grep på de yngre, selv om de eldre lever etter sine gamle ideer og den opprinnelige tankegangen.

 

Samisk religion i dag

I dag så har vel den gamle religionen mer eller mindre blitt visket ut. Samene konverterte til kristendommen når misjonærene kom, og kristendommen har vært samenes religion siden den tid. Det eksisterer dog varianter innen kristendommen, for eksempel læstadianismen og pinsebevegelsen.

Samene i Norge fikk høyere status innen det norske kirkeliv ved opprettelsen av Saemien Gærhkoeraerie/Sámi Girkuraddi/Samisk Kirkeråd.

Samisk kirkeråd ble opprettet av Kirkemøtet i 1992. Rådet består av åtte medlemmer med representanter fra sør-, lule- og nordsamiske områder, fra Sametinget, Kirkerådet og Bispemøtet. Sekretariatet for Samisk kirkeråd har tre ansatte. De møtes 3 ganger i året på forskjellige steder med samisk tilknytning. Leder for perioden 2003-2007 er lulesamen og læstadianeren Oddvar Andersen.

Samisk Kirkeråd arbeider for å ivareta samiske interesser i Den norske kirke. En av arbeidsfeltene i 2004 er den samiske trosopplæringsplanen.

Publisert av Martin Marstrander. Sist endret 13.05.2013
Fant du det du lette etter?