Nestleder i fylkesrådet, Marianne Dobak Kvensjø, mener regjeringen må ta større ansvar for nasjonale turistveier.
Anna Brandal
I over 30 år har ulike regjeringer løftet frem Nasjonale turistveger som en av sine store reiselivssatsinger – og med god grunn. Disse 18 vegstrekningene kombinerer natur, kultur og arkitektur på en måte som gjør dem unike i internasjonal sammenheng. Flere av de mest besøkte strekningene går gjennom Nordland: fra Andøya til Senja, gjennom Lofoten og langs Helgelandskysten. Disse fantastiske veistrekningene er i seg selv et reisemål, og spiller en betydelig rolle for reiselivsnæringen i Nordland.
Men veksten har også en kostnad. Mange av turistvegene er avhengige av ferjesamband og fylkesveier med begrenset kapasitet. Når turisttrafikken øker kraftig, særlig om sommeren, blir det tydelig hvor sårbar infrastrukturen er. Ferjekaiene, veidekket og trafikkavviklingen er under press – og det er fylkeskommunen som må håndtere konsekvensene, uten økonomiske muskler til å møte behovet.
I Nordland er vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene beregnet til over 15 milliarder kroner. I tillegg er det kartlagt et behov for 5,2 milliarder kroner for å oppgradere ferjekaiene for å møte lovpålagt standard. Dette er utgifter som det ikke er mulig for fylkeskommunen å håndtere med dagens overføringer fra regjeringen.
De nasjonale turistvegene er resultatet av en nasjonal satsing, men bygget på en felles innsats. Reiselivsnæringen, destinasjonsselskaper, lokalt næringsliv og kommuner har sammen med fylkeskommunen bygget sterke reisemål – med staten som partner. Staten har i flere tiår markedsført og utviklet disse rutene som nasjonale attraksjoner, og på mange måter med svært godt resultat. Men da må vi også forvente at regjeringen bidrar når veksten kommer.
Regjeringen har tidligere vist vilje til å bidra i krisesituasjoner. Da Trollstigen trengte rassikring, ble det bevilget 40 millioner kroner med henvisning til veiens nasjonale verdi som turistvei. Nå må regjeringen ta samme ansvar også i Nordland. Enten det gjelder rassikring i Lofoten, kapasitetsøkning på fergesamband, eller oppgradering og vedlikehold av veiene våre.
Uten et større ansvar fra regjeringen der ambisjoner følges opp med midler, står utviklingen i nord i fare for å stoppe opp. Ikke på grunn av manglende vilje, men på grunn av manglende midler. Det vil være et tap. For Nordland – og for hele Norge.