Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv samlet forskere, forvaltere, fuglevoktere, politikere, kystfiskere, kunstnere og alle andre interesserte til dialog om hva som er situasjonen og hva vi kan gjøre for å hjelpe sjøfuglene.
Deltakerne blir mottatt av velkomstkomité på Lånan.
Hilde Olaug
Forskere fra NINA, NIBIO og UiT kunne fortelle at det er noen regionale og lokale forskjeller, men at det generelt sett går veldig dårlig for sjøfuglen. De globale sjøfuglbestandene har hatt en nedgang på 70 prosent de siste 60 årene, primært som følge av matmangel og klimaendringer. For ærfuglene fra Møre og Romsdal til og med Nordland er bestanden redusert med 50 prosent (1986-2013). Man kan også se forskjeller mellom kystnære og pelagiske (arter som henter næring fra det åpne havet) fugler, og mellom overflatebeitere og dykkere.
I tillegg til klimaendringer og matmangel, trues for eksempel ærfuglen av predatorer (rovdyr) som havørn, kråke, hegre og stormåse. Fuglefjellene ute på øyene som en gang var fulle av liv har nå stilnet, og noen av måsene som er igjen har trukket inn til byene for å finne mat.
Utdrag fra diskusjon: Dessverre har vi måsefiendtlige bygg, selv om det er vi som har tatt måsenes leveområde.
Kystfiskere og fuglevoktere malte et dystopisk bilde av situasjonen de observerer. De kunne fortelle at de har trykket på den store røde knappen i flere år, og at dette nå er siste forsøk for dem å varsle om hva de ser skje ute i havet. De sier at det snart er opp til neste generasjon å finne løsninger, men spør seg selv om de unge har den samme tilknytningen til ærfuglen, til tradisjonene og til naturen? Deltakerne på konferansen var preget av “økosorg”, et relativt nytt begrep for sorg på grunn av tap av natur.
Videre ytret lokalbefolkningen på Vega at øygruppen må forvaltes på bakgrunn av lokalkunnskap og at verdiene må eies av Vega. De leser om grønn omstilling i nyhetene, men kjenner seg ikke igjen og føler ikke at det har rot i virkeligheten. Forvaltningen og politiske beslutninger reflekterer ikke lokalbefolkningens meninger. Vega må forvaltes innenfra, ikke utenfra. De uttrykker et ønske om at politikerne tar modige beslutninger, som beskytter naturen.
Utdrag fra diskusjon: Det går allerede dårlig med havet, og vi har igjen å bygge ut 40 prosent mer kraft, og femdoble matforsyningen fra havet. Vi trenger mer effektive og sterke reguleringer for å beskytte en natur som er så sårbar i utgangspunktet.
Fuglevokterne på Lånan demonstrerer rensing av dun med harpe. Alle som ville fikk prøve.
Mia Hegstad-Pettersen
Nina Jensen, marinbiolog og sjef på forskningsskipet “REV Ocean” holdt et engasjert innlegg under konferansen. Hun fortalte at i løpet av vår levetid har vi redusert livet i havet med over 40 prosent. Hun pekte på at de tre hovedårsakene er klimaendringer, overfiske og plastforurensning.
- Over 80 prosent av plastsøplet i norske farvann stammer fra norske kilder, hovedsakelig fra fiskeri og havbruk. Plastforsøpling er et stort problem for dyrelivet, og for mennesker. Innen 2050 anslås det til at klimautslippene knyttet til plast vil stå for 15 prosent av utslippene. Derfor er det sentralt å inngå globale avtaler for å få ned produksjonen av plast. Det jobbes iherdig med å få på plass en ny global plastavtale, sa Jensen.
- Når det gjelder overfiske så er dette den største problemstillingen for havet. Vi ser en vedvarende negativ utvikling for verdens fiskebestander, et skifte i økosystemet og hvordan de ulike fiskeartene agerer med hverandre, forklarte hun.
Jensen roset innsatsen som har vært lagt ned langs kysten gjennom generasjoner for å ta være på ærfuglen. Men hun mener også at verdenssamfunnet måtte være med å gjøre noe med de store miljøproblemene i havet, for at det skal ha noe å si. Hun roste beslutningen om å ikke tillate oppdrett i verdensarvområde, da Vega kunne risikert å miste noen av naturverdiene som gir grunnlag for statusen. Jensen kritiserte også Regjeringens beslutning om å åpne havet for gruvedrift. Hun kunne fortelle at vi har kunnskap om mindre enn 1 prosent av de områdene som er utlyst for mineralutvinning, og at alle havforskere på to bein er sterkt i mot dette.
På sjøfuglkonferansen var det også paneldebatt og samtaler mellom BirdLife, Vegaøyans Venner, lærere og fuglevoktere. Der ble det diskutert at elvedeltaer og den type natur er mangelvare og spesielt viktige for sjøfugl. Vi bosetter og bygger gjerne ut i de mest sårbare områdene, selv om det i utgangspunktet ikke skal være bygging i strandsonen.
Noen tror at sjøfuglene kan flytte til andre egnede områder, men i praksis fungerer det ikke sånn. Mange arter er stedbundne og kommer tilbake til de samme områdene år etter år. Derfor er de også ekstra sårbare for endringer, når mennesker tar over leveområder og fisken forflytter seg.
Utdrag fra diskusjon: Sjøfuglen er en indikator på tilstanden i de marine økosystemene, og endringene som skjer i havet forplanter seg i sjøfuglbestandene. Når vi har mistet halvparten av sjøfuglbestandene allerede, kan vi gå ut fra at det samme har skjedd med livet i havet. Vi ser allerede en stor nedgang i torsk langs kysten vår, som er en nøkkelart. Endringene i havet skjer raskt. Kommunepolitikerne tar beslutninger som de tror vil føre til mest mulig arbeid, men hvor mye natur må vi miste før vi har nok arbeidsplasser?
Det er en enighet blant forsamlingen om at man kan skape andre verdier i Vegasamfunnet som ikke går på bekostning av natur. Det ble repetert at en folkehøgskole ville vært en mulighet for verdiskaping, arbeidsplasser, tilflytting og videreføring av tradisjonsarbeidet med ærfuglen til de neste generasjonene. Det er viktig at de unge får en tilknytning til naturen, da vil de også bidra til å ta vare på den i fremtiden.
Kunst og musikk var en stor del av konferansen.
Mia Hegstad-Pettersen