Karl Arvid Mikalsen trives sammen med elevene.
Thor-Wiggo Skille
Etter snart 45 år i Nordland fylkeskommune er Karl Arvid Mikalsen fortsatt like blid mot både dyr og elever ved Kleiva, en avdeling under Sortland videregående skole. Og han byr på både kaffe og fleiping med elevene, da han tar meg imot i loftsetasjen på administrasjonsbygget. Sitatet om at Karl Arvid nok liker ungdommene best, kommer vi tilbake til.
Karl Arvid jobber nå i 60 prosent stilling. Han har hatt alle lederrollene som er mulig å ha ved Kleiva. Han har ledet internatet, kjøkkenet, vært gymlærer, hatt ansvar for hagebruket, vært faglærer på husdyr, vaktmester, brannvernleder, til og med rektor i fjorten dager.
– Den største poteten du finner på Kleiva, ler han.
– Når jeg går av helt med pensjon om fem år skal jeg bytte telefonnummer, slår Karl Arvid fast, og sier det fortsatt er mange telefoner på kveldstid og i helgene.
Begynte som elev på Kleiva
Det hele startet allerede i 1975, da Karl Arvid begynte som elev på Kleiva. Han framhever Kleiva som en innovativ og framtidsrettet skole for elevene.
Det hele startet for snart 50 år siden.
Privat
– Etter fullført militærtjeneste var det rett tilbake som ansatt fra september 1979.
Som forskingsassistent var fagmiljøet på Kleiva allerede for femti år siden i gang med å utvikle nye kraftfôr-varianter.
– Allerede den gang gjorde vi forsøk der vi utnyttet avfallsstoffene etter lakseproduksjon, og utviklet kraftfôr-pellets basert på fiskeslo, forteller den engasjerte agronomen.
Ombudsmann
Eller bør Karl Arvid omtales som ombud? Eller som fagforeningsmann?
– Jeg har vært tillitsvalgt fra dag én. Og har vært hovedverneombud i mer enn tretti år – og er det ennå. Sier en tydelig stolt tillitsvalgt for de ansatte.
Karl Arvid har vært med i mange bølgedaler for landbruksutdanninga ved Kleiva. I 1975 var han 16 år og gjennomsnittsalderen på de som gikk ved Kleiva var 19 år. De fleste hadde artium som det het den gang, studiespesialiserte fag i bunnen. Men en grønn bølge trakk folk til landbruket.
– Skolen hadde avdelinger både i Lofoten, Steigen og i Bodø, der det ble avholdt grunnkurs, minnes Karl Arvid.
Siden den gang har det mange ganger vært usikkerhet rundt Kleivas framtid. I 2015 var det 15 elever som søkte grunnkurs. I fjor var det 74 søkere på grunnkurset, og hele fire klasser startet opp høsten 2023.
– Til høstens opptak er det bare to søkere på grønn linje på vg2. Så det spøker helt klart for den klassen akkurat nå. Men det kommer jo nye elever, sier den optimistiske agronomen.
For det er like god søking til grunnkurset også i år. Akvakultur og fiske- og fangst er i vekst.
– Det er jo synd at det er såpass få som tør å satse i grønn retning, sier Karl Arvid og legger til at sønnen driver gårdsbruk her på Kleiva, og jobber aktivt med rekruttering til landbruket.
– Jeg bor 500 meter fra sønnen – kårkaillen kan godt bo litt unna, ler han.
Alle elevenes bestefar
Han ser ei stor endring på elevmassen opp gjennom årene.
– De har ikke samme ballasten med seg som de hadde tidligere. Noen elever har mye mer behov for voksenkontakt. Jeg ser at det er viktig å lytte til elevene. Jeg prøver å skape en god dialog. Fotorunden vi hadde med elevene som stilte opp, viser godt hvordan jeg forholder meg til elevene. Vi må være venner, men selvsagt med rolleforståelse, understreker Karl Arvid.
Karl Arvid pendler mellom biblioteket på Kleiva og på Sortland. Og føler han har godt kontakt med elevene.
– Jeg har masse bestefarsunger – også gjennom de biologiske barnebarna som går på Sortland. En dag på butikken var det en av ukrainerne som ropte bestefar – bestefar, for å få kontakt med meg. Han går i en av de to innføringsklassene vi har på skolen. Veldig trivelig når man får slik kontakt med elevene. Du føler at du utgjør en forskjell, sier Karl Arvid.
Bom stopp
Men det var ikke gitt at Karl Arvid skulle bruke de siste ti årene som yrkesaktiv blant bøker og elever. Og det var verken skoleledelsen eller dyrene som gjorde at Karl Arvid møtte den berømte veggen etter 33 år i dyrenes tjeneste. En todelt arbeidsdagsordning hadde tærte på. Han startet halv syv om morgenen og arbeid til tolv. Så var det fritid fram til halv fire. Da bar det tilbake i fjøset i to og en halv time. I tillegg var det kveldsrunde mellom klokken ni og ti på kvelden. Og som ikke det var nok, hadde han i tillegg også ansvaret for å lese av metrologisk observasjoner på Kleiva. Den jobben måtte gjøres både i helger og ferier. Tre ganger i døgnet, klokken 07.00, 13.00 og 19.00. Totalbelastningen ble for stor. Etter 33 år sa det bom stopp.
– Det kom veldig godt med at jeg gjennom tillitsvalgtapparatet hadde lært opp andre på temaet.
Karl Arvid er godt fornøyd med at han kom seg raskt tilbake.
– Jeg ble sykemeldt om høsten – var fullt tilbake til påske året etter – etter et halvt års tid. Jeg visste at jeg ikke måtte være for lenge sykemeldt. Erfaringene viser at det fort kan bli for vanskelig å komme tilbake, forklarer Karl Arvid.
Etter 33 år i fjøset, var det nå en ledig stilling på biblioteket som ble løsningen. Denne jobben kombinert med “noen andre greier”, som Karl Arvid kaller det, gjorde at han kunne fortsette i jobb. Bibliotek, brannvernleder, ansvarlig for båtførerprøven og hovedverneombud.
– Jeg liker å være i utvikling. Sånn sett passer biblioteket veldig godt. Det er en veldig god lærings- og utviklingsarena, slår han fast.
Sjøsyk landkrabbe
Inne på det smårotete kontoret i hjørnet av biblioteket på Kleiva, ligger det sjøkart utover bordet. Karl Arvid overtok båtførerprøven etter en kollega som sluttet.
– Det handler kun om avvikling av eksamen digitalt. Du må ikke spørre meg om noe teknisk med verken båt eller navigasjon. Ikke har jeg båtførerprøven selv – og i tillegg blir jeg sjøsyk, ler Karl Arvid.
Men i det minste må dette være et greit eksempel på at man er i utvikling hele arbeidslivet – hvis man ønsker det. Jeg drister meg til å spørre hvordan Nordland fylkeskommune er som arbeidsgiver.
– Jeg har jobbet både mot administrasjonen sentralt og selvsagt her lokalt. Jeg kunne nok ønsket meg at arbeidstakerne nede i organisasjonen kunne vært bedre sett fra ledelsen sentralt på fylkeshuset. Eksempelvis er jeg ikke den største fan av omorganiseringen med IKT, drift og renhold som pågår nå.
Karl Arvid påpeker at de har god dialog mellom hovedverneombudene i fylkeskommunen, og at synet på denne omorganiseringen nok er ganske samstemt ute i organisasjonen.
– Omorganisering er vi blitt vant til. Men akkurat i denne prosessen var det for mange usikkerhetsmomenter som ikke var på plass før dette ble satt i gang. Det medfører mer frustrasjon enn hva som hadde vært nødvendig, underbygger den engasjerte tillitsvalgte.
– Burde prosessen ikke vært gjennomført – eller burde det vært brukt mer tid?
– Jeg registrerer at de fylkeskommunene som har vært gjennom det samme, har gått tilbake, svarer Karl Arvid kort på spørsmålet, og lar seg ikke lure til å svare konkret. For lojal er han når beslutningene først er tatt.
Selvberging og lokalprodusert mat
Tilbake til tiden i fjøset – der han startet sin karriere i Nordland fylkeskommune.
– Det fine var at under oppveksten til barna, så var jeg hjemme midt på dagen, og hadde middagen klar. Ikke tvil om at det var positivt – også fruen var fornøyd med det, ler han.
– Landbruket er absolutt en vei å gå. Ikke vær redd for å søke grønn linje. Vi må også se det i sammenheng med selvberging og lokalproduksjon av mat. Vi har fått mange påminninger om hvor viktig det er med lokalprodusert mat.
– Så hva liker du best å jobbe med – dyrene eller elevene? Du har jo lang erfaring med begge deler.
– Jeg må nok svare elevene, hvis jeg må velge. Vi har en fantastisk fin ungdom i Nordland. Og det et privilegium å få jobbe tett med alle disse fine ungdommene. De bruker biblioteket aktivt som læringsarena. Men også som et sosialt samlingssted. Det å få være midt blant disse fine folkene er svært tilfredsstillende. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag, avslutter Karl Arvid Mikalsen.