Fylkesrådsleder i Nordland, Marianne Dobak Kvensjø
Thor-Wiggo Skille
Stormen på tampen av fjoråret viste at vi fortsatt kan håndtere uvær – men avdekket samtidig mange svakheter i dagens moderne og teknologiske samfunn. Over 20.000 mennesker mistet strømmen. 125 av Telenors 700 basestasjoner i Nordland var ute av drift, flere i dagevis. Båter ble innstilt, fly sto på bakken og broer var stengt. I praksis ble mange satt hundre år tilbake, uten mobildekning og uten mulighet til å komme seg noen vei. Og dette skjedde i en storm som bare utløste oransje farevarsel, fordi nordlendinger «tåler» mer vær, ifølge meteorologenes faredefinisjoner.
Strøm, nødnett og mobildekning kom gradvis tilbake, skader ble reparert og forsikringsselskapene gjorde opp status. Livet gikk videre.
Men konsekvensene av denne vanlige vinterstormen bør være en vekker for alle som er opptatt av beredskap. Når et helt ordinært uvær lammer kritisk infrastruktur, er det et tydelig signal: Robustheten i Nord-Norge er for svak.
Når vi er sårbare i nord, er hele landet sårbart. Det nasjonale forsvars- og beredskapsarbeidet bygger på at folk skal bo, jobbe og drive næringsliv i Nord-Norge. Vi skal utvikle industri, sjømat, romfart, reiseliv, forskning og innovasjon. Da må infrastrukturen tåle mer enn en liten kuling – og den må tåle forsøk på bevisst sabotasje, i en tid med økt geopolitisk uro.
For ekstremvær er bare én av flere faktorer som må inn i likningen. Sabotasjetrusselen henger også over oss, og hvor det manes til ufred både øst og vest for oss, er denne sårbarheten til å ta og føle på for oss som bor i nord. I store deler av Nordland har samfunnene kun én kraftlinje inn. De fleste basestasjoner for mobil- og nødnett har bare to til fire timers batterikapasitet. På øyene er sårbarheten enda større, selv om man der er godt kjent med å være isolert over kortere perioder. Og selv på fastlandet har mange lokalsamfunn bare én vei inn og ut. Det er et alvorlig problem hvis evakuering blir nødvendig.
Med mer ekstremvær, økt sabotasjetrussel og et skjerpet sikkerhetspolitisk klima er denne sårbarheten høyst reell. Stormen viste hvor lite som skal til før grunnleggende tjenester svikter.
Flere aktører tar grep; Nordland fylkeskommune styrker beredskapen, og mange kommuner og bedrifter jobber med sine planer. Likevel er gapet stort mellom dagens situasjon og det som faktisk trengs. Kommunene har svak økonomi, og to av tre bedrifter vet ikke hvilken rolle de har i en krise. Regjeringens nordområdestrategi løfter fram totalforsvaret som et satsingsområde, men uten tydelig innhold.
Forsvaret bygger opp i nord. Selvfølgelig med mål om å være best mulig rustet i en krigssituasjon. Men like viktig er disse ressursene i fredstid, og må sees i sammenheng med oppbyggingen av den generelle beredskapen i samfunnet. Og her er ingen motsetninger. God og robust infrastruktur som sikrer samfunnet i uvær og kriser, vil også være nyttig i forsvar av landet.
2026 er utpekt som Totalforsvarsåret, og DSB og Forsvaret skal lede arbeidet. Målet er å styrke Norges evne til å forebygge og håndtere kriser og krig. For å klare det, skal vi gjennomgå, utvikle og øve beredskapsplanene våre. Da må alle være med, sier Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på sine nettsider.
Da må vi ta innover oss hva en vanlig vinterstorm gjorde med infrastrukturen i nord. Når strøm, mobilnett og nødnett faller ut, kan liv gå tapt. Kostnadene ved å la være å prioritere infrastrukturen i nord, er langt høyere enn investeringene som trengs.
Det må prioriteres redundans og evne til gjenoppretting i den kritiske infrastrukturen i Nord-Norge. Nasjonale myndigheter må sette kommunene i stand til å ta ansvar for totalberedskapen i sin kommune. Og Nordland fylkeskommune må gis en tydelig rolle for det som naturlig er vårt ansvarsområde.
Vi er neppe i mål før neste storm inntreffer. Men det er ingen grunn for å vente med å komme i gang.