OBS! Nettleseren din er utdatert. Vi anbefaler at du laster ned en annen, moderne nettleser som Google Chrome, Firefox eller Microsoft Edge.

IMPORTANT! Your browser is out of date. We recommend that you download a more modern browser like Google Chrome, Firefox or Microsoft Edge.

Du er her:

Lik rett til utdanning – men gjelder det i praksis?

Tale under fylkestinget av Sofie Rynesli Aspenes, Ungdommens fylkesråd

Sofie Rynesli Aspenes, Ungdommens fylkesråd - Klikk for stort bildeSofie Rynesli Aspenes, Ungdommens fylkesråd Nordland fylkeskommune

Kjære fylkesordfører,
kjære fylkesråd,
og kjære fylkesting,

For mange ungdommer i dag handler videregående skole ikke bare om karakterer, men om økonomi.

Mitt navn er Sofie Rynesli Aspenes.

Jeg er 16 år gammel, og jeg kommer fra fine, lille Melbu i Hadsel kommune.

I dag skal jeg snakke om noe som angår mange videregående elever i hele landet, nemlig borteboerstipend: det å bo på hybel, å flytte ut av huset, gjerne helt alene som bare 15–16-åring.

For mange ungdommer er det å flytte på hybel den eneste muligheten for å ta den utdanningen vi ønsker. Ikke alle har en videregående skole i nærområdet, ikke alle linjer er tilgjengelige der man bor, og ikke alle har det like bra der de kommer fra. Da må man flytte. Så enkelt, og så vanskelig.

I dag ligger borteboerstipendet i gjennomsnitt på 6871 kroner i måneden.

Og ja, for noen kan det være nok.

Men det gjelder langt fra alle.

Hyblene i dag er mye dyrere enn før.

Man kan være heldig å finne en hybel til rundt 4000 kroner i måneden, og da går det kanskje akkurat rundt.

Men sannheten er at altfor mange hybler koster mye, mye mer.

 

Det er mange ungdommer som betaler mer i husleie enn det de får i stipend.

Da er hele stipendet brukt opp før man i det hele tatt har tenkt på mat, strøm, internett, transport, skoleutstyr, eller bare det å leve.

 

Og det her er ikke innafor.

Borteboerstipendet skal være der for å gi videregående elever en reell mulighet til å bo på hybel, til å få den utdanningen de ønsker, den utdanningen de trenger.

Det skal være nok til å betale husleien, og til å forsørge seg selv, uten at man står i konstante økonomiske bekymringer.

For når man går på videregående, spesielt studieforberedende linje, så har man ikke nødvendigvis tid eller energi til å jobbe ved siden av skolen.

Skolehverdagen er krevende.

Man har lekser, prøver, vurderinger, forventninger og press.

 

I tillegg er vi ungdommer.

Vi er 16, 17, 18 år.

Vi har et sosialt liv.

Vi har behov for å være med venner, bygge relasjoner, og ha et liv utenom skolen.

Ungdommer flytter bort alene i veldig ung alder. Går fra å bo hjemme med familien i nærheten, til å klare seg selv på hybel, ofte i en helt ny by. For mange betyr det å starte helt på nytt, uten venner, uten nettverk, og uten tryggheten man er vant til.

Altfor mange hybelboere føler seg ensomme på fritiden.

Det tar tid å bygge relasjoner, å finne sin plass, og å skape et sosialt nettverk. Den tiden trenger vi. Men når økonomien er så presset at man må jobbe hele tiden bare for å få det til å gå rundt, så går det utover akkurat det: muligheten til å bli kjent med folk, til å trives, og til å ha det bra.

 

Trivsel påvirker skoleprestasjon på et høyt nivå. Trives man ikke sosialt, sliter man lett på skolen.

Det burde ikke være sånn at valget står mellom å ha råd til mat, eller å delta i det sosiale.

Mellom å klare skolen, eller å jobbe så mye at man blir utslitt.

 

I Ungdommens fylkesråd ønsker vi at alle hybelboere skal få muligheten til å bo på hybel uten strenge økonomiske krav.

Uten å måtte skaffe seg en jobb på et nytt sted der man ikke kjenner noen, ofte uten nettverk, og ofte uten arbeidserfaring.

Og la oss være ærlige:

Det er altfor vanskelig å få seg jobb som ungdom i dag.

Selv om man har mye arbeidserfaring, er det ekstremt utfordrende å finne seg en jobb i et helt nytt nettverk. Arbeidsgivere er helt ukjente, så det å få seg jobb som ungdom handler langt fra bare om erfaring og egenskaper – man må som oftest ha kjennskap, et nettverk.

Når man i tillegg får høre at «du kan jo bare jobbe litt ved siden av», så føles det ikke bare urealistisk, det føles urettferdig.
 

For ikke alle har de samme forutsetningene.

Ikke alle har foreldre som kan hjelpe økonomisk.

Ikke alle har familie i nærheten.

Noen står helt alene, og da blir stipendet helt avgjørende.

Vi snakker ofte om lik rett til utdanning.

Men så lenge borteboerstipendet ikke er tilpasset dagens levekostnader, så har vi ikke lik rett i praksis.
 

Da blir utdanning et spørsmål om økonomi, ikke motivasjon, evne eller vilje.
 

Jeg ønsker at dere som sitter her i dag, tar med dere historien vår.

Tallene, erfaringene og konsekvensene.

Et høyere borteboerstipend handler ikke om luksus.

Det handler om trygghet.

Om muligheten til å fullføre videregående.

Om psykisk helse.

Og om å gi ungdommer en rettferdig start på voksenlivet.

Vi ber ikke om mer enn det som er nødvendig.

Vi ber om et stipend som faktisk speiler virkeligheten vi lever i.

Til slutt vil jeg bare si:

Ungdom er fremtiden, men vi er også nåtiden.

Og det vi opplever i dag, former både valgene og mulighetene våre fremover.

 

Takk for oppmerksomheten.