I disse dager stenges fødeavdelingen i Sandnessjøen (bildet) og i Narvik, mens Mo og Narvik åpnes opp igjen etter fire uker ferie.
Anna Brandal / Nordland fylkeskommune
Det mangler penger, det mangler fagfolk, byggene er gamle og nedslitte, og helsepersonell har stadig mindre tid til pasientene.
Regningen sendes til pasientene, i form av redusert trygghet og et helsetilbud som sakte, men sikkert svekkes.
Midt i en høysesong for fødsler er det stafett i åpne og stengte fødeavdelinger i nord. Idet dette skrives stenges fødeavdelingene i Sandnessjøen og Narvik, mens de åpnes igjen etter fire uker på Mo og i Harstad. Pasienter, pårørende, ordførere og ansatte forteller sine historier. Om fødsler som må planlegges på en helt annen måte for en gravid på Helgeland og i Harstad enn for en gravid i Bodø, Tromsø eller Oslo. Når du er høygravid bør du slippe å lure på om fødetilbudet er åpent den dagen barnet ditt bestemmer seg for å komme.
Samtidig blir rehabiliteringspasienter skrevet ut fra sykehusene som «ferdige», men sendes til kommuner som ikke kan gi oppfølgingen de egentlig trenger og har krav på. De som driver rehabilitering roper varsko, mens pasienten blir stående midt mellom nivåene i systemet. Resultatet blir pasienter med dårligere funksjonsevne, som kan bidra mindre til fellesskapet rundt seg, og som også koster samfunnet mer.
I psykiatrien har mange allerede erfart hva underbemanning, høyt press og mangel på kontinuitet gjør med kvaliteten. For mennesker som trenger trygghet over tid, er for korte opphold, for få døgnsenger og lang reiseveg til behandlingstilbud enda en belastning.
Fylkesrådsleder i Nordland, Marianne Dobak Kvensjø (H), er svært bekymret for helsetilbudet i Nordland, og mener utviklingen går i feil retning.
Thor-Wiggo Skille / Nordland fylkeskommune
På Helgeland og i Narvik melder sykehusene fra om at de ikke er forberedt dersom det skulle oppstå krig. Enda dette er en tydelig føring fra nasjonale myndigheter.
Tidligere i år valgte Helse Nord å snu først da leger ved St. Olavs hospital advarte om at reduksjon i privat gynekologihjemmel i Nordland kunne få alvorlige konsekvenser for ufrivillig barnløse. Konsekvensene kunne blitt langt flere pasientreiser, mer sykefravær og lengre ventetider for kvinner og par som allerede står i en krevende situasjon.
Samtidig har hjertesyke i Nordland i årevis kjempet for et fullverdig PCI-tilbud, og diskusjonene om omfang og organisering har vært harde. Når livsviktig behandling blir et spørsmål om geografi og prestisje, svekkes tilliten til at vi har et likeverdig helsetilbud både i landet og i landsdelen.
Fellesnevneren er likevel tydelig: Det blir brukt store ord om pasientsikkerhet og likeverdige tjenester, men vi klarer ikke å finansiere og bemanne helsetjenestene der folk faktisk bor.
Finansieringsmodellen med "premiering" av antall hoder bidrar til å skape ulike tjenestetilbud. Dette er et av hovedproblemene som Nord-Norge og Distriktsnorge står overfor, og det kan fikses raskt av nasjonale myndigheter, dersom de bare vil.
Nordland og Nord-Norge trenger konkrete prioriteringer som sikrer nok fagfolk, stabile tilbud og reell trygghet for pasientene, uavhengig av kategori og sykdom.
Vi kan ikke lenger forvente at innbyggerne våre skal ha tillit til et system som stadig ber dem om å tåle litt til, og til et tilbud som litt etter litt bygges ned.
Nordland utgjør halvparten av innbyggerne i Nord-Norge. Vi kan ikke lenger leve med et dårligere tilbud og dårligere medvirkning og informasjon enn resten av landsdelen og resten av Norge. De som har ansvaret må ta tak i rattet og endre retning.
Likeverdige helsetjenester må bli et faktum, ikke et tolkningsspørsmål.