Fylkesråd for samferdsel, Richard Dagsvik (FrP).
Thor-Wiggo Skille
Debatten om ferger og hurtigbåter er viktig. Ikke minst for alle dem som er avhengige av disse tilbudene hver eneste dag. Derfor har jeg respekt for engasjementet som kommer til uttrykk i leserinnlegget «Når fylket eier båtene». Samtidig mener jeg flere av påstandene fortjener en korrigering.
La oss begynne med det viktigste: Nordland fylkeskommune har ikke ansvar for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår for sjøfolk. Det er det partene i arbeidslivet som gjør. Sjømannsorganisasjonene og arbeidsgiverne forhandler lønn og vilkår. Fylkeskommunens oppgave er å sørge for at innbyggerne har et godt og stabilt transporttilbud innenfor de økonomiske rammene vi er gitt.
Realiteten er at utfordringene i næringen er større enn hvem som tilfeldigvis eier fartøyene. Vi ser de samme problemene over hele kysten. Mangel på kvalifisert personell, økende kostnader og stadig strengere krav gjør det krevende å opprettholde tilbudet. Disse utfordringene forsvinner ikke ved å flytte eierskapet fra det offentlige til private aktører eller omvendt.
Torghatten har uttalt at selskapet ikke ønsker å levere anbud på et samband, med begrunnelse at de er et rederi, og ikke et bemanningsbyrå. Det er synd. Vi ønsker selvfølgelig at så mange rederier som mulig ønsker å gi tilbud på drift av hurtigbåtsambandene i Nordland. Rett og slett fordi de er viktige for folk som er avhengig av at båtene går stabilt og forutsigbart. Torghatten er et selskap med lange tradisjoner langs Nordlandskysten, og jeg håper de vil være med videre for nordlendingenes skyld.
Nordland fylkeskommune opplever fortsatt konkurranse om kontraktene våre. Samtidig ser vi ofte store forskjeller mellom innkomne tilbud i samme anbudskonkurranse. Det viser at markedet fungerer, men også at aktørene vurderer risiko og kostnader svært ulikt. Det er derfor feil å hevde at fylkeskommunens rolle som fartøyeier i seg selv har fjernet konkurransen.
Bakgrunnen for diskusjonen om språkkrav er heller ikke et ønske om å svekke sikkerhet eller kvalitet. Tvert imot. Mitt ansvar er å sikre at båtene faktisk går når folk trenger dem. Når rederier over tid melder om mangel på kvalifisert arbeidskraft, er det nødvendig å diskutere ulike løsninger. Å se på språkkrav er ett mulig tiltak. Andre alternativer kan være å gjeninnføre mer gunstige skatteordninger for sjøfolk eller å legge bedre til rette for attraktive arbeidstidsordninger. Felles for disse forslagene er at de i hovedsak ligger på statens bord.
Det er også verdt å minne om at Nordland fylkeskommune allerede tar ansvar for rekruttering. Vi utdanner sjøfolk gjennom våre videregående skoler. Utfordringen er at flere av utdanningene har for få søkere. Skal vi løse rekrutteringsutfordringene på lang sikt, må flere unge velge maritime yrker. Det er ingen quick fix, men et arbeid som krever innsats fra både næringen, utdanningssektoren og staten.
Samtidig opplever fylkeskommunene et stadig sterkere økonomisk press. Staten stiller nye krav til utslippskutt, teknologi, beredskap og kvalitet. Mange av kravene er gode og nødvendige. Problemet oppstår når regningen i liten grad følges opp med økte overføringer. Tvert imot har fylkeskommunene over tid fått færre muligheter til å styrke egne inntekter, samtidig som kostnadene øker. Da blir handlingsrommet mindre.
Jeg er opptatt av resultater, ikke symboldebatter. For meg handler dette om å sikre innbyggerne et trygt, stabilt og framtidsrettet transporttilbud. Hvis det krever at vi diskuterer utradisjonelle løsninger, så mener jeg vi skylder innbyggerne å gjøre nettopp det. Å avvise nye ideer før diskusjonen har startet, bringer oss ikke nærmere en løsning.
Det viktigste spørsmålet er ikke hvem som eier båtene. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi sikrer nok folk, nok ressurser og gode nok rammevilkår til at båtene fortsetter å gå langs kysten vår. Det er den debatten jeg ønsker å ta.