Kjære fylkesordfører og kjære fylkesting,
Jeg heter Stina Irene Malin Olsen, jeg er 17 år, kommer fra Bindal kommune og er medlem av Ungdommens fylkesråd denne perioden.
I dag vil jeg snakke om et tema som er vanskelig å snakke om, men som vi ikke har råd til å tie om.
Selvmord.
I 2024 utgjorde selvmord omtrent 31 prosent av alle dødsfall blant unge mellom 1 og 29 år i Norge. Det betyr at nesten 1 av 3 dødsfall i denne aldersgruppen skyldes selvmord.
Tenk over det et øyeblikk.
Nesten ett av tre.
Hvis vi hadde hatt en fysisk sykdom som tok livet av nesten én av tre unge mennesker, ville det vært en nasjonal krise. Hele samfunnet ville blitt mobilisert. Milliarder ville blitt brukt. Tiltak ville kommet umiddelbart.
Men når årsaken er psykisk smerte, blir reaksjonen ofte svakere og langsommere.
Bak dette tallet finnes ikke bare statistikk.
Det finnes en sønn som ikke kom hjem.
En datter som ikke lenger svarer på meldinger.
En venn som plutselig ble stille.
En klassekamerat som ikke kom tilbake til skolen.
Et menneske som noen savner hver eneste dag.
Og et tomrom som aldri helt blir fylt igjen.
I 2024 ble det registrert 739 selvmord i Norge. Det er det høyeste tallet som noen gang er registrert. Det er 739 liv, 739 historier, 739 mennesker som kunne vært her i dag.
Dette er ikke bare en utfordring for helsevesenet.
Det er et samfunnsproblem.
Psykisk helse påvirkes av alt rundt oss.
Den påvirkes av hvordan vi blir møtt hjemme.
Den påvirkes av vennene vi har, eller ikke har.
Den påvirkes av skolen vi går på, og om vi føler at vi mestrer den.
Den påvirkes av økonomi, fritid, sosiale medier og følelsen av å høre til.
Og kanskje viktigst av alt: den påvirkes av om vi føler oss sett.
Derfor kan vi ikke behandle dette som noe som bare skjer bak lukkede dører i helsetjenesten.
Selvmordsforebygging skjer lenge før krisen.
Det skjer i klasserommet, når en lærer legger merke til at noen trekker seg unna.
Det skjer når en ungdom blir inkludert i et fellesskap.
Det skjer når noen blir møtt med tålmodighet i stedet for press.
Det skjer når det finnes lavterskeltilbud som faktisk er tilgjengelige.
Det skjer når vi tar utenforskap på alvor.
For utenforskap er ikke bare et skoleproblem eller et arbeidslivsproblem.
Det er et helseproblem.
Når unge faller ut av skolen, mister kontakt med venner eller ikke kommer seg inn i jobb, skjer det noe mer enn bare et brudd i utdanning.
De mister rutiner.
De mister fellesskap.
De mister tilhørighet.
Og sakte, men sikkert kan de også miste troen på at de har en plass i samfunnet.
Og det er nettopp her vi må være tydelige:
Nordland fylkeskommune har et ansvar.
Dere har ansvar for videregående opplæring.
Dere har ansvar for folkehelsearbeid.
Dere har ansvar for å bygge et samfunn der unge mennesker ikke faller utenfor.
Og selv om fylkeskommunen ikke kan løse alt alene, er det dere som sitter med mange av nøklene.
For hver ungdom som fullfører skolegangen, styrker vi ikke bare utdanning – vi styrker psykisk helse.
For hver ungdom som får en læreplass, styrker vi ikke bare arbeidslivet – vi styrker tilhørighet.
For hver ungdom som blir inkludert i et fellesskap, reduserer vi risikoen for at noen står alene med tunge tanker.
Dette handler ikke bare om systemer og tiltak.
Det handler om mennesker.
Og det handler om valg.
Valget mellom å vente til det blir en krise.
Eller å handle mens det fortsatt er mulig å redde noen.
Vi bruker enorme ressurser på å forebygge fysiske skader og sykdommer.
Vi bygger sikrere veier.
Vi setter opp autovern.
Vi jobber med trafikksikkerhet.
Vi vaksinerer befolkningen.
Vi forebygger kreft.
Vi forebygger hjerte- og karsykdommer.
Vi investerer i rehabilitering etter ulykker.
Vi gjør dette fordi vi vet at forebygging virker.
Vi vet at det er bedre å forhindre at mennesker blir syke eller skadet enn å reparere skaden etterpå.
Men når det gjelder psykisk helse, er vi ofte ikke like flinke til å tenke forebygging.
For sannheten er at de aller fleste som strever med selvmordstanker, ikke egentlig ønsker å dø.
De ønsker at smerten skal stoppe.
De ønsker ro.
De ønsker en pause fra det som gjør vondt.
Og vårt ansvar er å sørge for at hjelpen kommer før håpet forsvinner.
Derfor må vi tørre å investere mer i psykisk helse.
Vi må tørre å snakke mer om det.
Og vi må tørre å bygge et samfunn der det er like naturlig å få hjelp for psykisk smerte som for fysisk skade.
For vi ville aldri akseptert at noen måtte vente måneder på behandling etter en alvorlig fysisk skade.
Da kan vi heller ikke akseptere det når unge mennesker står midt i en psykisk krise.
Så spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre mer.
Spørsmålet er hvor mange vi har råd til å miste før vi gjør det.
Takk for oppmerksomheten.